Livet gjennom filter

Det er mye man kan snuble over når Snapchat spoler automatisk. Dette her, for eksempel:

 

80770475-F1C7-4580-9C2F-5FF6B67FA986.jpeg

 

Det er faktisk litt absurd at vi lever i en tid da mange unge jenter henter sitt utseendeideal fra noen som bruker «forskjønnende» filter på en baby. EN BABY!

En gang var jeg tidlig ute med å bruke sosiale medier og forsto dem bedre enn mange. Slik er det ikke lenger. Jeg har innsett at mange bestefedre etter hvert er blitt mer bevandrede brukere av Snapchat enn meg. Men hvis noen er omtrent like analfabet som meg: Kylie Jenner, en av klodens mest omtalte «kjendiser», primært kjent for å være sminkeguru og – nettopp – kjendis deler bilder av ungen sin og bruker filter som ikke bare legger på flammer, men også er forskjønnende. Fordi det er foryngende. 

Slike filter glatter ut huden og duser ut overflater, legger på glans og gjør øynene større. (I tillegg får vi gjerne søte ører.) Når du bruker et slik filter, vil det forynge utseendet ditt. Glatt, klar hud, fyldige kinn, ingen rynker – selvsagt – og større øyne i forhold til ansiktet enn vi voksne har, er alle trekk ved utseendet som hører til vårt skjønnhetsideal, som er ungdom. Når vi får bildet av oss selv justert litt mer i retning av babyfjes, synes vi at vi er penere. Det er alltid en opptur, spesielt på en dag da ringene under øynene er irriterende, å ta en selfie og gi seg selv et ekstra flatterende filter. Noen av oss trenger faktisk all hjelp vi kan få! Dette gjør at vi snart ser ut som bambi alle mann. I alle fall kvinner i alle aldre på selfiekjøret. For det er ikke «stor munn og pipestemme» vi bruker oftest når vi skal dokumentere jentelunchen, er det vel?

Dette er altså gått så langt at en av verdens «mektigste» og mest fulgte brukere av sosiale medier bruker «babyfilter» på sin egen baby. Jeg tror ikke det er fordi hun ikke synes ungen er pen nok som den er. Men jeg tror vi – ikke bare denne personen – er i ferd med å venne oss litt av med å se bilder av oss selv og andre slik vi faktisk ser ut. Og det tror jeg faktisk er i ferd med å bli en så sterk trend at det ikke er helt sunt.

Jeg hater mange deler av det å bli eldre. Jada, man blir klokere og alt sånn, men rynker og snurpemunn er bare ikke gøy!

Jeg liker ikke alltid det jeg ser speilet. Ikke alle bilder av meg sjøl heller. Men: Er det bedre å redigere livet sitt så man ser ut som en spraymalt, airbrusha 19-åring? Når mange av oss som er i mødregenerasjonen knapt orker å se ett eneste ikke-flatterende bilde av oss sjøl, hvordan skal ungdom klare det? Ja, vi sminket oss i min ungdomstid, men det var likevel ikke det livet *handlet om*.

Det er utrolig mange fine ungdommer der ute og jeg vet at de henter de aller fleste verdiene sine – sunne og mindre sunne – fra de rundt seg, ikke fra en kjendis på vestkysten av USA Men sosiale medier og sminketrender er også en stor greie for ungdom. En greie som pushes av storindustri som skal tjene penger på tjenester og produkter, enten det er sminke, fillers, strømmetjenester for reality-TV eller annonser på instagram de skal selge oss. Da tror jeg det er sunt å korrigere med mødre, tanter, venninner og søstre som innimellom orker å se livet sitt og fjeset sitt som det er, ikke gjennom et absurd sminkefilter.

Det er mye mulig de fleste av oss viser oss fram på sosiale medier gjennom et eneste stort «filter», eller i alle fall en filtrert versjon av livene våre. Det er ikke verdens undergang at vi ikke deler alle nedturer, all usikkerhet og bekymring med alle hele tiden, det er faktisk sunt å være litt selektiv. Selv om det kan skape et inntrykk av at folk har mer vellykkede liv enn vi faktisk har.

Men vi lever også i en «selfie, ellers skjedde det ikke»-tid. Det hadde vært greit om folka på de selfiene var til å kjenne igjen når vi møter hverandre i det virkelige liv. Jeg deler selv mine jakt- og fiskebilder flittig og det er ikke snikskryt, engang. Jeg skryter uhemmet av kule ting jeg gjør og steder jeg er. Men om jeg har skutt en elg og tatt skrytebilde, kasserer jeg det ikke fordi jeg ikke har fått sminket meg. Jeg har lyst til å se fin ut, men jeg prøver hardt å ikke la det være det viktigste hele tida. Venninna mi som jublet over å ha fått sin aller første ørret valgte å slette skrytebildet (dette var noe hun gjerne ville skryte litt av) på sosiale medier, fordi hun hadde på seg en rar (varm) lue som ikke var flatterende. Da er jo faktisk verden blitt litt koko. Mitt liv handler etter hvert mer om å gjøre kule og tøffe ting enn å se ut som jeg er en rynkefri 29-åring mens jeg gjør dem. Og det er dette som er poenget mitt. Gjør du morsomme og kule ting som gir deg glede, mestringsfølelse og selvtillit gir det mer ekte og varig glede enn du noengang få av likes på en filtrert selfie.

Utseendefokus, press og usunne idealer preller alltid av på de robuste. Men de med ekstra sårbarhet, og det er dessverre litt for mange, gransker selv selv og finner feil etter feil. Da kan det hende vi som er voksne skal gå foran med et godt eksempel å vise oss fram som vi er, innimellom. Helt uten filter.

Detox i klesskapet

Overforbruk av billigklær er uetisk og en stor belastning for miljøet. Men hvordan bli kvitt shoppingavhengighet? Her er noen erfaringer fra en shopoholiker på bedringens vei.

Før helga deltok jeg i en diskusjon på Facebook om denne kommentaren Kadra Yusuf hadde i Dagsavisen i desember. Jeg benyttet anledningen til å stå fram som “recovering shopoholic” og delte noen erfaringen med å rydde opp i klesskap og boder og kutte kraftig ned på mengden klær jeg kjøper. Kadra og min gode Facebook-venninne Eva oppfordret meg til å utdype mine kommentarer i en blogg.

Den utfordringen tar jeg. Å snakke om “oversshopping” er litt som å snakke om overspising, det er flaut og litt skamfullt. Shoppingen min – og klesmengdene som hopet seg opp – var ikke så lett å ta tak i, fordi jeg måtte konfrontere meg selv med atferd som var knyttet til negative følelser. I et samfunn hvor vi er opptatt av å ha en fin fasade, er det å ha dårlig kontroll på seg selv ubehagelig å innrømme. Temaet gir også en “stakkars lille rike pike-følelse”, overforbruk blant folk som har det bra er ikke spesielt sympatisk. Som med annen overdreven atferd er jo “bare” å ta seg sammen. Å “ta seg sammen”, er ikke alltid gjort over natten, siden en del dårlige vaner indirekte henger sammen med hvordan du har det med deg selv. Er du en etisk forbruker som en sjelden gang kjøper et brukt plagg er dette åpenbart et absurd tema, men turnoveren av klær i norske butikker viser at det dessverre er mindretallet som lever slik. For de av oss som ikke alltid begrenser oss er det lett å sitere L’Oréal-reklamen; Fordi jeg fortjener det. Men er det grenser for hva vi “fortjener”. Og hva hvis det er flere nedsider enn oppsider ved atferden min, også for meg selv?

For meg var – og er – «trøsteshopping» hverdagsflukt og et uttrykk for uro og rastløshet i tillegg til at jeg gjerne vil se bra ut og eie fine ting. Å ta tak i dårlig samvittighet for rot og fulle skap og boder er ikke lett når du er – nettopp – rastløs. Å kjøpe mer enn du trenger handler også om pengebruk og styring av økonomi. Du vet du ikke bør, derfor trigger slik atferden dårlig samvittighet. Mange med dårlige eller direkte destruktive vaner er godt klar over problemet, det er likevel ikke så lett å gjøre en endring. Jeg har ikke shoppet meg fra gård og grunn. Men jeg brukte lang tid før jeg klarte å ta tak i min manglende evne til å rydde og kaste og holde orden og uvanen med å handle som trøst.

Et mer ryddig klesskap Geir oversikt over det du allerede har.

Hvorfor ta tak?
Kadras angrep på HM er et oppgjør med flere sider ved billigkjedene og deres markedsføring. Reklamebudskapene deres og hva de gjør med oss og de etiske sidene ved selve produksjonen av våre billige klær, er ille nok. Vårt katastrofale overforbruk av billige klær er like trist kapittel.

Den ekstreme prisnedgangen på klær gjør det mulig å handle store mengder nytt tøy – ofte av ganske dårlig kvalitet – mye rimeligere enn før. Dette belaster miljøet enormt av ressurser, energi og produserer enormt med avfall. Å kjøpe klær for å få kicket med «noe nytt» gir meg sterke assosiasjoner til bulimi og annet misbruk. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen når jeg beskriver handlemønsteret mitt som en slags «klesbulimi». Å komme hjem med noe nytt og fresht i handleposene er trøst og oppmuntring i hverdagen og gir et deilig kick der og da – noen gangen innblandet dårlig samvittighet for pengebruken eller fordi det jeg har kjøpt som ligner noe jeg har fra før.

Men dette handler også om hvordan du har det med deg selv ellers i livet. Noen gang trengs en vekker for å ta tak i en dårlig vane og unnlatelsessynder du ikke har lyst til å tenke på. Da jeg flyttet sist, innså jeg hvor ekstremt mye klær jeg hadde liggende skuffer og skap, på soverommet og i bodene. En stor del av flyttelasset fra leiligheten min var ting jeg skammet meg over å se i store hauger. Jeg prioriterer ikke et striglet og alltid nyvasket hus, men er veldig glad jeg har tatt tak i klesskapet og tatt et skikkelig jafs av bodene. Det blir en ny runde rydding i boder til sommeren.

Jeg er ikke kvitt alle symptomer. Men det kommer i alle fall mindre volum inn og jeg har fått store volum ut, det vil si ryddet og levert til gjenbruk. For meg er gevinsten bedre trivsel og mindre dårlig samvittighet. Fra jeg innså at jeg måtte begynne å rydde, har jeg kvittet meg med mye klær og handler mindre og sjeldnere enn før. Det sparer jeg også penger på. Dette har gjort det mulig for meg å gå kraftig ned i inntekt. Dermed kunne jeg ta spranget å følge drømmen om å slutte i fast jobb og drive med styrearbeid og være skribent og rådgiver på heltid. Dermed jobber jeg med strategi og ledelse på felt jeg virkelig er engasjert i og har samtidig mye mer frihet. En kjempebonus som gjør det verdt det å se seg i speilet med et kritisk blikk på egen atferd!

Suget er verst i starten
Jeg tror en «shoppingdetox» fungerer omtrent som når folk med sukkersug kutter ut raffinert sukker: Det er verst i starten, så avtar suget nesten helt. Har du konstant sug etter sukker og andre raske karbohydrater, fungerer det litt som tobakk og narkotika; stoffene må ut av kroppen for at de fysiske abstinensene skal avta. Har du ofte sug etter sjokolade eller bakervarer vet du noe om hvordan dragningen etter “noe nytt” fra sommerkolleksjonene fungerer.

Jeg har ikke innført shoppestopp, (leg gjerne min studievenninne Irina Lees bok om det) men min shoppingdetox har altså kuttet kraftig ned på mengden klær inn, spesielt fra billigkjedene, hvor det du kjøper ofte bare brukes noen få ganger før det blir søppel eller okkuperer plass i skapet. Jeg er innom Zara en sjelden gang. Siste gang gikk jeg ut uten å kjøpe noe. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg var på HM.

1: Erkjenn problemet
Jeg sto altså foran flyttelasset mitt og ble frastøtt av mengden klær. Siden jeg i tillegg til å like å handle har vært elendig til å kaste og rydde, spesielt i perioder, har jeg tidvis hatt veldig dårlig oversikt. Jeg måtte også erkjenne for meg selv at mye av pengene jeg har tjent lå i bagene og plastsekkene foran meg.

2: Ta tak i det
Neste fase var å rydde og skaffe luft og plass til å puste og se hva jeg hadde. Det er også et poeng å løse problemet du har hjemme uten å være et svin til å kaste. Jeg har gitt bort veldig mye med gratisannonser på Finn (annonsen er gratis når du gir bort ting) og levert MYE til Fretex.

Etterhvert som feilkjøp, ting jeg ikke bruker, ting som er utslitt eller ikke passer er sendt til gjenbruk eller resirkulering, har de fine kvalitetstingene jeg har bedre plass i skapet så jeg ikke glemmer dem. Jeg bruker disse plaggene lenge, til de er utslitt, slik folk gjorde oftere før. Det resulterte i at den fantastiske skinnbuksa mi fra Acne sprakk bak på vei til Dagsnytt 18 i forrige uke. Den var rett og slett utslitt. Den er hyppig brukt i fem år og har spart meg for mange «kjappe» kjøp for å ha en fresh bukse.

3: Legg om handlemønsteret
Den viktigste endringen i hva jeg kjøper nå, er at jeg undersøker stoffkvalitet og sømmer mer grundig og kjøper ting jeg erfaringsvis kan ha håp om at vil tåle lang tids bruk. Jeg er blitt mer liberal på å gjøre noen helt «rå» kjøp, type en dressjakke, skinnjakke eller kjole som er så flott og av så god kvalitet at jeg gjerne bruker dem mange år. Jeg kjøper nå nesten ikke klær av syntetiske stoffer, og mer skinn, ull og silke. Jeg er blitt litt flinkere med nuppefjerning og klesrulle og vasker noe silke for hånd. Med noen kule dressjakker, skinnjakker og olajakker og noen få fine jeans og skinnbukser, kan du variere i det uendelige med topper og skjerf i silke som holder seg ganske pene tross mye bruk. For meg som kan ha en tendens til å ha det rotete, måtte jeg bli flinkere til å rydde i klær og ha det pent i og rundt skapet, inkludert et godt speil, for å få dette til å funke. Da blir mine «klesfrustrasjoner» – følelsen av at jeg ikke har / finner noe å ha på meg – og sug etter noe nytt et mye mindre problem. Dette poenget kan jeg ikke gjenta ofte nok: Gi de fine klærne du har hjemme luft og plass og heng dem pent opp, da ser du hvorfor du kjøpte dem og det blir meiner fristende å gå ut og kjøpe en erstatning. For noen er dette selvsagt, men for meg krever dette litt disiplin.

Jeg bruker mindre tid på shopping og butikker generelt, jeg kan gjennomføre en helgetur eller feire og være innom null eller maks én butikk.

Skal absolutt ikke påstå at jeg er blitt en bærekraftig forbruker, men jeg er blitt mye bedre, gjør mange færre feilkjøp, er mer fornøyd og produserer mindre avfall, etter at jeg fikk ryddet opp i gamle synder og la om vanene. Forstår at dette resonnementet blir vanskelig å følge når man skal kle på barn som vokser som ugress, og som trenger nytt utetøy hver sesong. Men gjenbruk og bytting kan ta unna litt der også.

4: Tenk over om shoppingen var symptom på noe annet
Jeg har alltid hatt en tendens til å overshoppe. Et rastløst eller dekadent handlemønster har nok vært min hverdagsflukt i krevende perioder. Jeg har et drøyt tiår bak meg som har vært spennende privat og veldig vellykket i jobb. Men jeg har vært igjennom mye. Jeg mistet faren min altfor ung i kreft, samtidig som jeg gikk igjennom samlivsbrudd. Samtidig var situasjonen der jeg jobbet uholdbar, med høyt konfliktnivå, mistrivsel og varslinger om arbeidsmiljøet som jeg som mellomleder prøvde å ta tak i uten å lykkes. Jeg bodde midlertidig og måtte bygge opp livet mitt mer eller mindre på nytt.

Jeg tok tak utfordringene mine én etter en og har kommet sterk ut av disse årene. Familien kom seg igjennom tapet av pappa og flere nye prøvelser etter det. Livet er rett og slett ikke alltid like stas. I hele denne tiden har jeg jobbet mye, tjent bra, reist mye og shoppet mye. For min del var shoppingen en del av et sammensatt mønster med trøst og kick i hverdagen. Jeg bruker ikke dop og trøstespiser ikke sjokolade, men jeg har nok shoppet mer i perioder hvor jeg har hatt bekymringer. Jeg har alltid elsket fine ting og det kommer jeg fortsatt til å gjøre. Veskene, mange kjoler og en del av skoene har jeg beholdt. Men jeg er mer bevisst enn før og jobber med å holde shoppingen mer under kontroll. Det skal fortsatt mye inn i skapet enn før og jeg skal produsere mindre søppel. På tre ukers juleferie var det eneste jeg kjøpte et par joggesko for å erstatte noen helt ødelagte og en regnjakke. Jeg gikk igjennom hele luksusstrøket i Buenos Aires med kredittkortet i lomma uten å gå inn i en eneste butikk. Det hadde ikke skjedd for noen år siden.

5: Jeg har “tatt tak” Hva nå?
Små oppturer og belønninger i hverdagen som gjør deg glad trenger ikke være miljøfiendtlige, dyre eller gi dårlig samvittighet. Det er fullt mulig å skape gode følelser uten å handle. En god kaffe latte hjemme med bikkjene rundt meg gjør meg glad. En rolig stund i sola på trappa etter å ha lest sakspapirer er frilanserens privilegium. Mange år med en del tøffe tak, har gjort meg veldig god til å nyte hverdagen. Mine store kick får jeg fra aktive naturopplevelser, spesielt jakt og fiske.

Dette innlegget handler delvis om å handle for mye, delvis om å ha for mange ting. Storshoppere som er ordensmennesker og rydder og kaster fortløpende blir kanskje ikke konfrontert med forbruket sitt på samme måten som jeg ble da jeg så flyttelasset mitt. Jeg mener likevel det er et poeng å tenke igjennom forbruket sitt og finne et ok nivå man kan forsvare. Billigklær forsvinner ikke med det første, men det finnes mye i livet som gjør deg mer langvarig lykkelig enn et kjapt shoppingkick. Aktiviteter og naturopplevelser er min oppskrift, andre har sin. Lykke til!

Har vi glemt at sex-trakassering faktisk er forbudt?

Det er ikke opptil Ap alene å beslutte hvordan varslesakene skal avsluttes. Det kan ikke utelukkes at en eller flere av trakasseringssakene kan være lovbrudd. En god idé hvis Trond Giske vil unngå å havne i retten med noen av sakene han har i bagasjen er å si unnskyld og høres ut som han mener det.

Aps granskning av varslingssakene mot Trond Giske skal ha vist at kvinnene (eller i alle fall mange nok av dem) framstår med troverdighet. Selv om saksbehandlingen ikke er sluttført og det sikkert kan bli diskusjon om nyanser, kan vi anse denne delen av “kampen om sannheten” som et tilbakelagt kapittel. Det har foreligget kritikkverdig oppførsel fra Trond Giske.

Spørsmålet da, blir: Hva så? Partene skal fortsatt si sitt. For en sykmeldt Giske har hensynet til familien, ifølge hans uttalelser da han trakk seg som Ap-nestleder sent søndag veid tungt. Hensynet til også ofrene for oppførselen hans og partiet han har bragt ut i en alvorlig krise bør tilsi at han medvirker til at sluttbehandlingen av sakene kan gå raskt. Han har allerede påført varslerne en stor tilleggsbelastning, ved på anklage dem for falske varsler. Selv om man må ha den aller største respekt for hensynet til familien, var det fortsatt overraskende lite anger og ydmykhet å spore i gårsdagens uttalelser, da Giske nok en gang kom sin partileder i forkjøpet og trakk seg dagen før sentralstyret skulle samles.

Men det er ikke sikkert disse sakenes skjebne avgjøres av Ap alene. Det har også betydning om det som har skjedd er ulovlig og om noen av ofrene vil eller kan forfølge dette. I debatten om Giske-saken og politisk ukultur virker det som vi har glemt at seksuell trakassering er forbudt, både i og utenfor arbeidslivet. Opplever man trakassering på jobb, strider det med det Arbeidsmiljøloven. Men seksuell trakassering er ulovlig også i henhold til Likestillingsloven, og her slipper ikke organisasjonslivet unna.

Hva er seksuell trakassering?
La oss ta en liten kikk på definisjonen av seksuell trakassering. Dette avsnittet er klippet fra nettsidene til Store Norske leksikon:

“Som seksuell trakassering regnes «enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.» I «seksuell» ligger at det spiller på kropp, kjønn og seksualitet. «Oppmerksomhet» omfatter både verbal og fysisk atferd. (…)
Personer som har blitt utsatt for seksuell trakassering i strid med loven kan kreve både erstatning for økonomisk tap og oppreisning for ikke-økonomisk tap. Oppreisning fastsettes skjønnsmessig, til det som er rimelig ut fra skadens omfang og art, partenes forhold og omstendighetene for øvrig (likestillings- og diskrimineringsloven § 38). (…)
Grove tilfeller av seksuell trakassering vil i noen tilfeller også kunne rammes av straffeloven.

Det må vel være lov å oppsummere at gjennomgangstemaet i varslingene om Trond Giske har vært at de har oppfattet pågangen som svært plagsom. Hvor alvorlige sakene er utover dette, har vi foreløpig ikke, men saker fra media forteller at flere av ofrene har vært preget av det de har opplevd.

Å si unnskyld
Det er ikke alle ofre for noe ubehagelig eller krenkende som ønsker å ta sakene til rettsvesenet, selv om muligheten skulle finnes. I Giske-sakene har selv det å få ofrene til å framstå anonymt med sine historier sittet langt inne. Mange ofre for trakassering og overgrep ønsker å unngå belastningen av en rettssak. Noen ganger er det å bli trodd og få en beklagelse det man trenger for å legge saken bak seg. På den andre siden kan allmennpreventive hensyn tale for at noen slike saker faktisk havner i retten. Pressedekningen og kommentarfeltene i Giske-saken tilsier at det er overraskende stor forvirring ute og går når det gjelder hva slags “aggressiv sjekking” som faktisk er OK når man er på jobb som politiker eller statsråd.

“Jeg skjemmes, jeg angrer, det er veldig ubehagelig, men først og fremst er jeg lei meg på hennes vegne”.

Sitatet, som kommer fra en artikkel på VG Nett, er fra saken da en Ap-topp som ble tatt for upassende oppførsel overfor en mye yngre kvinne. I anstendighetens navn burde han få anledning til å bli glemt og legge saken bak seg. Men det må være lov å gi han honnør for å ha gjort det riktige, da saken ble avslørt. Forholdet var upassende både fordi jenta var mindreårig (under 18) da det startet, det var en svært stor aldersforskjell og en stor skjevhet i makt og posisjon mellom de to involverte. Saken førte til bråstopp i den politiske karrieren til at av partiets store talenter – og til en uforbeholden beklagelse fra han som hadde vært den sterke part.

Uttalelsen var spesielt viktig fordi han:

  1. Tok ansvar for sine handlinger
  2. Beklaget – på en måte som opplevdes troverdig
  3. Fokuserte på belastningen hans oppførsel og konsekvensene av denne var for offeret, ikke for seg selv. (Det sier seg selv at saken må ha svært belastende også for denne mannens familie.)

Dette gir begge parter en mulighet til å gå videre med ansvaret plassert, selv om saken utvilsomt må ha vært en enorm belastning.

Giskes “ikke-unnskyldninger”
I Giske-saken har vi hittil verken sett noen troverdig unnskyldning eller noen forløsende uttalelse hvor han verken tar ansvar for sine handlinger eller lidelsene han har påført andre, slik flere har påpekt, blant annet dette innlegget i NRK Ytring. Tvert imot har vi fått en oppvisning i “ikke-unnskyldninger”, en øvelse som er nærmere beskrevet kortfattet her og litt mer omfattende i denne teksten på Wikipedia.

Kvinnene som har varslet om Giske lever fortsatt med en påstand om at flere av varslingene er falske, altså at flere av dem lyver. Det har videre sirkulert et notat (trykt av Nettavisen som et angivelig “Ap-notat”) som bagatelliserer hendelsesforløpet i sakene det er varslet om og gir et bilde av sakene som harmløse hendelser; beskrevet på en måte kvinnene som har varslet overhodet ikke kjenner seg igjen i. Ettersom det kun er en liten krets i Ap-ledelsen som kjenner hvilke saker som ligger i varsler-bunken og ingen på partikontoret ifølge partisekretæren har laget notatet, må dette notatet det komme fra Giske selv eller noen som står han nær nok til å vite hvilke varslinger som er kommet inn.

Ikke glem jussen
#Metoo startet med det spekakulære fallet til serie-overgriper Harvey Weinstein i USA. For Weinstein venter trolig et rettslig etterspill, straff og sikkert noen feite erstatningskrav av en type vi ikke ser i norske rettssaler. Det er ikke kommet fram noe som tilsier at sakene i vår hjemlige skandale er like grove som en del av overgrepene Weinstein-saken. Dette er et svært viktig poeng man skal ha med seg! Likevel kan kritikken fra partifolk mot nestleder Hadia Tajik, da hun skrev at hun reagerte på det hun leste i varslingene som menneske (…) og jurist ha vært overilt. Vi kan nemlig ikke legge jussen til side.Foreløpig er det ikke avklart at sakene mot Giske ikke omfatter ulovlig seksuell trakassering. I tillegg til å sluttføre Aps egen gransking av varslene som er kommet inn, er det minst to ting som bør skje før man kan avslutte sakene som har ridd Arbeiderpartiet som en mare gjennom jula:

  • Det må gjøres en kvalifisert, objektiv vurdering av om noen av hendelsene det er varslet om utgjør en ulovlig seksuell trakassering som kan kvalifisere for et mer alvorlig etterspill.

Det er lett å skjønne at Ap gjerne vil legge disse sakene bak seg. Men likestillingspartiet Arbeiderpartiet bør likevel ikke være så ivrig etter å gå videre at man begraver mulige lovbrudd, om man ikke får uttrykkelig tillatelse fra de fornærmede kvinner til å avslutte sakene. Det vil være respektløst overfor lovverket man selv har vedtatt og overfor vernet hver og en av oss skal ha mot trakassering.

  • UD bør granske hvordan en av deres praktikanter kunne bli utsatt for seksuell trakassering fra en statsråd mens hun var på jobb.

Hvordan kunne en ung aspirant oppleve noe som – slik det er beskrevet i NRK – framstår som et stygt tilfelle av seksuell trakassering utført av et regjeringsmedlem på tjenestereise. Om det ikke er kommet inn noe offisielt varsel: Hvordan kunne det skje at kvinnen som opplevde dette ikke turte å si ifra om såpass upassende og ubehagelig oppførsel? Er UDs rutiner gode nok? Er de kommunistert? Vet unge ansatte hvem de skal gå til hvis de opplever noe ubehagelig? Blir saker som kommer inn fulgt opp?

Ro ned kavaleriet
Giskes avgang i går burde ha vært forløsende og sendt et lettelsens sukk gjennom partiet. Det ble ikke helt slik, det foreligger fortsatt en konflikt og kamp om sannheten. Igjen kunne vi lese at hans støttespillere mener at Giske har vært rettsløs i denne saken. Det er en påstand man kan ha en viss sympati for, siden mye av saken har vært prosedert i media, og ikke gjennom en profesjonell og nøktern utredning og vurdering av faktum (hva har hendt) og vurdering av alvoret (er dette bagateller, upassende oppførsel, eller – enda verre – seksuell trakassering). Nå bør Giske og de som vil han vel roe kavaleriet og be sersjantene legge ned våpnene. Angrepene og mistenkeliggjøringen mot varslerne og media har gjort saken verre; mye verre. Trond Giske og hans folk har hittil bestridt faktum i varslersakene, advart om at varsling kunne være maktkamp, omformulert hendelsesforløp og beskrivelser og blitt avslørt i å prøve å påvirke pressens dekning, blant annet med en falsk tekstmelding som angivelig skulle være fra Anniken Huitfeldt. Forsøkene på å avskjære varslersakene i Ap allerede før sakene kom og underveis har bare gjort alt verre. Det er en tragedie Trond Giske og hans støttespillere selv må bære ansvaret for. Trond Giskes ve og vel er viktig. Hans partsinteresser bør heretter ivaretas av folk utenfor viktige verv i Ap. Det går også fint an å støtte noen som står i stormen og vise omsorg uten å frikjenne noen for anklager du ikke kjenner innholdet i!

En lekkasje fra en juridisk vurdering bestilt noen i Arbeiderpartiets sekretariat på Stortinget antyder at noen av sakene det er varslet om skal omfatte forhold en jurist mener kan være lovbrudd. Dette er en påstand Arbeiderpartiet – og Giske – ikke tåler at blir hengende i løse lufta. Partiet bør selv ha to ledestjerner i denne saken:

  1. Rettsikkerhet for alle involverte. Nok tøys, mumling og vingling.
  2. Ofrene må ivaretas. Ingen flere løftebrudd. Ingenting feies under teppet.

“Sorry seems to be the hardest word”
Norge er – heldigvis – et helt annet land enn USA når det gjelder vilje og evne til å trekke saker for retten. En rettssak om seksuell trakassering kan muligens gi en følelse av og mulighet for oppreisning. For svært mange vil dette likevel være en ren tilleggsbelastning, ikke minst mer tanke på hvor mye mistenkeliggjøring.

Et helt gratis råd som kanskje til og med også kan spare partene for tilleggsbelastningen med et rettslig etterspill, er dermed å se på om det er mulig å jobbe med sin beklagelse, og komme opp med noe som framstår som så troverdig og ydmykt at ofrene for Trond Giskes uakseptable oppførsel får en oppreisning og aksepterer å legge sakene bak seg.

Oprahs kraftfulle #metoo-takk

Mens journalisene som avdekket sakene som førte til Arbeiderpartiets kanskje største krise noensinne kritiseres her hjemme, takket talkshow-dronning Oprah Winfrey pressen for å ha stukket hull på verkebyllen seksuell trakassering har utgjort i Hollywood.

Samme døgn som kvinnelige Ap-topper (!) fortsatt fortsatte bagatelliseringen (!!) av den seksuelle trakasseringen som med stor sannsynlighet har funnet sted i Arbeiderpartiet, benyttet Oprah Winfrey talerstolen under Golden Globe til å takke pressen for å ha avdekket sakene som førte til den globale #metoo-kampanjen.

(…) vi vet alle at pressen er i skuddlinjen om dagen. Vi vet også at det er den ustoppelige dedikasjonen til å avdekke den fulle sannheten som hindrer oss i å vende et blindt øye til korrupsjon og urettferdighet; til tyranner, ofre, hemmeligheter og løgner. Jeg har lyst til å si at jeg setter med pris på pressen enn noensinne, mens vi prøver å manøvrere i disse kompliserte tidene. Det bringer meg til dette: Det jeg vet sikkerhet, er at å fortelle sannheten, er det mest kraftfulle verktøyet vi alle har. Jeg er spesielt stolt av alle kvinner som har følt seg sterke nok og kraftfulle nok til å si ifra og dele sine personlige historier, sa Winfrey fra talerstolen. (Min oversettelse)

Hun fortsatte med å slå fast at trakassering av kvinner er et universelt problem og takket alle kvinnene som har holdt ut med år av misbruk og trakassering i kampen for å overleve, skaffe mat til sine barn og forfølge drømmen sine.

Se hele den fantastiske takketalen til Oprah Winfrey her

Blindsporet «falske varsler» og «maktkamp»

I Arbeiderpartiet var Giske-saken dømt til å bli en katastrofe. Ikke fordi partiet har dårligere eller andre forutsetninger for å håndtere en sak med alvorlige varslinger mot en partitopp enn andre, men fordi noen i partiet hadde koblet begrepene “varsling” og “maktkamp”.

Marsjordre til mistro

Dette var et feilgrep som har kostet partiet dyrt, fordi det mobiliserte mistenksomhet mot varslerne og varslingene som kom og dessverre fungerte som en slags marsjordre til å mistro og bagatellisere sakene.

Mye av debatten om varslingene i Ap var derfor inne på et blindspor allerede før sakene kom på bordet.

Ingen rabatt for Ingebrigtsen

Sist Ap fikk et varsel i en pågående maktkamp, var da mangeårig Ap-topp Roger Ingebrigtsens upassende forhold til en yngre kvinne ble avdekket. Den tidligere statssekretæren måtte trekke seg fra nominasjonskampen i Troms. Å gi han en “strafferabatt” fordi saken kom på et ubeleilig tidspunkt for Ingebrigtsen var ikke noe tema.

Likevel måtte jenta tåle massiv uthenging og mistenkeliggjøring. Når man ser råkjøret mot varsleren i saken om Ingebrigtsen, er det ikke rart varslingene i Giske-saken har sittet langt inne og brukt mye tid før de kom til overflaten.

Likevel synes noen å mene at når det gjelder akkurat Trond Giske, må timingen på varslene tillegges stor vekt. Siden det er folk fra en annen del av partiet enn Giskes “hoff” som nå kommer med varslinger, skal varslene være en del av maktkampen i partiet.

Er flørting forbudt?

Andre er bare skeptisk til om sakene det varsles om i det hele tatt er så alvorlige, og uttrykker en slags bekymring for at vi er på vei inn i en situasjon da man skal bli “tatt” for bagatellmessige forhold.

Spørsmålene som stilles er eksempelvis disse:

  • Er «all flørting forbudt»?
  • Man må da kunne skille klinten fra hveten»?

De er ikke spesielt vanskelig å besvare.

  • Nei, all flørting er ikke forbudt.
  • Ja, det er ikke særlig vanskelig å skille klinten fra hveten.

Debatten om varsling sporer av på flere områder. Både i frykten for en slags politistat hvor det slås hardt ned på normal menneskelig utfoldelse og i diskusjonen om når det er OK å varsle (Riktig svar: Når som helst.)

Uten samtykke, ingen tafsing

Her har folk i debatten ulike motiver. Noen er reelt opptatt av rettssikkerhet. Det er bra. Andre synes det må være “lov” med litt klyping og tafsing. “Er det så nøye, da?”. Jeg synes selv klyping og tafsing er helt supert. Forutsatt at jeg blir kløpet og tafset på av en jeg VIL skal ta på meg. Herregud, hvor komplisert skal vi gjøre dette?

Det kan da umulig være så vanskelig å forstå at en jente på 18 på et ungdomspolitisk møte som en hovedregel ikke ønsker å bli befølt av en mann på nærmere 50? Aldersforskjell er ikke nødvendigvis et problem i seg selv, men det er vanskelig å forstå hvorfor dette med samtykke er så komplisert for noen. Uten samtykke, ingen tafsing!

  • Synes du fortsatt dette med samtykke er forvirrende,, kan det være nyttig å se denne lille filmen.

Det er ikke mulig å drive noen slags “prekvalifisering” av hvilke varslere og varslinger som er akseptable. Et varsel må behandles med utgangspunkt i substansen i varslet, hva har faktisk skjedd? Man kan for eksempel ikke diskvalifisere en motstander i maktkamp fra å varsle, eller for den saks skyld oppmuntre andre til å gjøre det. Man kan heller ikke si at varslinger skal “fryses” på grunn av en en pågående prosess.

Dritt er noe dritt

Det er noe dritt om noen har noe dritt på deg. Det er det som er problemet ditt. Du kan ikke styre når det er “lov” å ta opp en ugrei sak, selv det ideelle ville være om det ble tatt tak i uønskede hendelser og uakseptabel oppførsel umiddelbart. I en verden etter #metoo håper jeg mange flere slike saker håndteres der og da.

Så derfor: Den eneste måten å garantere at vi skiller klinten fra hveten er å ta hvert varsel på alvor og gi det en grundig og profesjonell saksbehandling hvor ingenting trekkes fra og ingenting legges til.

Deretter må man vurdere sakene opp mot normene for hva som er akseptabel atferd.

Skjerpings på jobb

Her er det også noen som vingler. Er man i tjeneste eller embets medfør, er grensene for «sjekking» og fyll selvsagt helt andre enn når vi er privatpersoner. Balanse i maktforhold og alder skal og må tillegges stor vekt. Er den «aktive» part eldre, har høy status, er kjent eller lignende OG på jobb, er man nødt til å være uhyre forsiktig med all oppførsel som kan oppfattes som utilbørlig press eller maktmisbruk.

Er du på jobb må du rett og slett skjerpe deg, selv om det skulle klø i buksa! En del påpeker at det finnes jenter som jakter på menn med status. Som liker eldre menn eller som vil “pule seg oppover”. Ja, slik finnes. Desto større grunn til å holde smekken lukket og tunga i riktig munn! Det er fortsatt ugreit, VELDIG ugreit hvis den yngre personen er mye yngre eller forskjellen i status er stor.

Kan det likevel oppstå varme følelser på jobb? Ja, det skjer stadig. Har du lyst til å sjekke opp en kollega eller kontakt du møter gjennom jobben, er det ikke umulig. Jeg er selv gift med en tidligere kollega. Men du må gå forsiktig fram og være klar over at du krysser en linje som kan få konsekvenser for dere, for eksempel hvis arbeidsgiver har policy som sier at man ikke kan jobbe sammen hvis man er et par. Man kan også få reaksjoner hvis man har et forhold til en kollega eller kontakt og holder dette hemmelig.

Når er det rødt lys?

Det sier seg selv at hvis du er en mektig person som stadig gjør uønskede framstøt for å få sex mens du er på jobb, har du et problem. Bruker du i tillegg makten din for å skjule atferden, kan saken bli grisete når den først slipper ut. Harvey Weinstein klarte å holde sitt maktmisbruk og sine overgrep skjult i flere tiår, men til slutt smalt det for han også.

Så når er det rødt lys? Det kan IKKE anses som sjekking og en “privatsak” hvis for eksempel en statsråd på utenlandsoppdrag skulle presse en praktikant i Utenriksdepartementet opp mot veggen på en nattklubb og presse tungen sin inn i munnen på henne. For å velge et “case” som ikke er tilfeldig. Det vil i en slik sak være hva som faktisk skjedde, om historien må anses som sann og om det vurderes som et alvorlig overtramp, som må være tema i behandlingen av varselet.

Nei, det har faktisk ikke betydning for behandlingen om saken kommer ubeleilig og jenta er i en annen rolle i dag. Det er nå hun kan og tør si fra. Hvordan skulle en 23-årig praktikant i det tungrodde og hierarkiske UD-systemet ha tatt et oppgjør med en av Regjeringens mektigste statsråder? Det er åpenbart at flere har visst eller skjønt noe. Det er like åpenbart at denne, som så mange andre slike saker historisk, har blitt feid under teppet. Inntil #metoo endret spillereglene.

Falske anmeldelser

Et varsel som er en drittpakke, et falsum eller et resultat av en sammensvergelse eller konspirasjon vil måtte gjennomgå samme grundige saksbehandling som alle andre varsler. En dyktig leder, eventuelt med faglig bistand fra en ekspert, vil måtte avdekke om et varsel er konstruert gjennom saksbehandlingen, ikke ved å klarere på forhånd når det kan varsles og hvem som kan være varslere.

Dette er en ren parallell til anmeldelser av kriminelle forhold. Falske anmeldelser og såkalte sjikaneanmeldelser er forbudt. Anmelder du noen og det avdekkes at det er en slik sak, kan du faktisk straffes. Men det er likevel ikke slik at politiet stadig er ute og advarer mot falske anmeldelser. Det er etterforskning og annet politiarbeid av god kvalitet som sikrer at falske anmeldelser er et svært lite samfunnsproblem.

Manglende anmeldelser av kriminelle forhold som skulle vært etterforsket av politiet er trolig et mye større samfunnsproblem enn falske anmeldelser. På samme måte som som seksuell trakassering av kvinner er et stort samfunnsproblem (dokumentert gjennom #metoo), mens falske varslinger er et marginalt problem.

Så derfor: Slutt å mistenkeliggjøre varslerne. Slutt å spekulere på hvorfor sakene kom nå. De kom nå fordi det var nå pressen virkelig begynte å grave i de mangeårige ryktene om Trond Giske. Trigget av #metoo og Aps dårlige valg som kunne bringe han til topps i Ap om partilederen skulle måtte gå, var mulig kritikkverdig atferd fra Giske plutselig en viktig og prioritert sak, forklarte DNs Kjetil B Alstadheim i en kommentar i jula.

Så enkelt.

PS: Takk for enorm respons på min blogg om hva som skjer når varslerne slår tilbake. Jeg håper debatten kan bidra til at politikken i framtida er et trygt og lærerikt sted for ungdom å bruke tid, slik min tid i ungdomspolitikken fra jeg var 15 til jeg var 20 var for meg.

Når varslerne slår tilbake

Som 16-årig AUF-er ble jeg skjenket sprit og forsøkt sjekket opp av voksne menn på politiske møter. Det er bare flaks og uflaks som bestemmer hvem som er blitt ofre for ukulturen som har tillatt voksne menn i politikken å jakte på unge jenter helt fram til nå. Hittill har det hørt til unntakene av sextrakassering og overtramp har fått konsekvenser, sakene er som regel feid under teppet. Også denne gangen. Men denne gangen slår varslerne tilbake.

Det etterhvert så likestilte Norge har fortsatt noen blinde flekker. Forsøk på å si fra om seksuell trakassering og en del menns utnyttelse av unge kvinner har til nå altfor ofte blitt feid under teppet. Derfor er det uhyre interessant å se hva som skjer når varslerne slår tilbake. En første – og ikke overraskende observasjon – er at maktbruken blir styggere. Deretter fikk vi denne gangen se en moderne heltinne i maktens korridorer. At hun umiddelbart blir gjenstand for tungt skyts fra den gamle makta, viser at kvinner som setter ned foten fortsatt har sterk motstand.

Da varslernes egne ord i Giske saken lest høyt av Hadia Tajik i det som i lange perioder har vært Norges mektigste møterom, var det en historisk seier for alle som har opplevd trakassering og overgrep. Når et varsel har vært igjennom «hviskeleken» av saksbehandling og relativisering slike saker tradisjonelt har vært henvist til, kommer saken ut i andre enden omdefinert og ufarliggjort til det ugjenkjennelige. Det oppleves som et gjentatt overgrep. For de av oss som har egne grunner til å bli rasende når dette skjer, sto tida stille da vi fikk vite at Tajik har lest opp varsler og dermed satt ned foten for redefineringen og bagatelliseringen av sakene.

Fjellbekk på Lillehammer hotell
Mitt første møte med festkulturen i Ap var da en faglig sekretær fra den lokal del av LO-systemet prøvde å få meg med på hotellrommet på et partiarrangement på Lillehammer hotell. Jeg var antakeligvis 16, ikke mer. Har var nok godt over 40, eldgammel i mine øyne. Jeg opererte i tospann med min bestevenninne. Vi var årvåkne og gatesmarte og avviste glatt framstøt fra denne og andre gamle griser. Til tross for alkoholforbudet som allerede var innført i AUF, hadde vi hadde fått servert drinker og deltok på festen som om vi var likeverdige partifolk. Og ble behandlet deretter, også av en og annen voksen kar med “sans som lammekjøtt”, som man sa den gangen om menn som systematisk jaktet på yngre kvinner. Det fungerer så lenge ingen kommer til skade. Problemet er at sannsynligheten for at noen kommer til skade er overhengende.

Det er ikke de sterkeste og tøffeste som skal bestemme hvor grensen for seksuell trakassering skal gå. Ikke alle går inn i politikken med samme selvsikkerhet som vi gjorde den gangen. Og hadde jeg virkelig havnet på feil sted til feil tid, hadde ikke denne selvtilliten hjulpet meg mye. En kombinasjon av flaks og mange bra folk i partiet i tillegg til de som ikke så grensene, medvirket til at min tid i ungdomspolitikken og som ung i Arbeiderpartiet ble en positiv opplevelse med læring for livet. Men slik skal det faktisk ikke være. Du skal ikke trenge flaks for å kunne drive med ungdomspolitikk uten å risikere å bli trakassert eller i verste fall merket for livet.

Når trakasserings- og overgrepssakene som er blitt kjent fra politikken omtales med sitt faktiske innhold, er ikke uenighet om alvoret så stor. Alle skjønner at det ikke er greit at en godt voksen mann prøver seg på en 16-åring som er blitt skjenket drinker med sprit, som i min historie. Det er ikke greit at en voksen mann fra partiledelsen ligger med en drita full 16-åring, bombarderer en ung servitør med SMS-er, chatter opp ungjenter på vei hjem fra byen eller bruker posisjoner sin til å skaffe seg tilgang til fester og festivaler, eller – Gud forby – blir anklaget for voldtekt, slik man opplevde i Venstre. Siv Jensen gråt krokodilletårer og ble tatt i løgn i Søviknessaken. Tillitsbruddet førte til et langvarig politisk eksil fra rikspolitikken for en av partiets største stjerner. Gir man i tillegg en “strafferabatt” for Søviknes’ langvarige opphold i offentlig gapestokk, må jeg innrømme at jeg kan leve med at han er tilbake i rikspolitikken. Han måtte tross alt ta konsekvensen av handlingene sine og må tåle stadige påminnelser. I Norge tror vi faktisk på rehabilitering, på å gi folk en sjanse til. Det må gjelde også for en Frp-er.

Når menns jakt på kvinner eller såkalt “aggressiv sjekking” (“å bli Gisket”?) blir et tema, kan mye tyde på at det er en helt del ting som av mange oppfattes som “greit” likevel. Kommentarfeltene bugner av merknader fra menn som mener at “såpass må vi tåle”. Mistenkeliggjøringen av varslerne er omfattende og omtalen av den generelt ganske ryddige norske pressen er i retning av at de er kjeltringer som gjerne publiserer fabrikkerte historier. For en ung jente er det lite fristende å være kjent for én eneste ting resten av sitt liv, nemlig å ha varslet. Da jeg i sin sto fram som voldsoffer for en del år siden, var den noen som mente av blåveisen jeg fikk da kjæresten min slo meg så jeg brakk nesa ikke var spesielt stor (!) og at saken umulig kunne være så alvorlig. Hvem med vett i behold utsetter seg for dette?

Å eie sin egen historie
Å la noen frata varslere deres egen historie før blekket blir tørt på varselet er slemt på grensen til utilgivelig. Nettopp det å bryte stillheten og fortelle hva man har opplevd med sin egen stemme og sine egne ord, er en kritisk del av prosessen for alle som har opplevd et overgrep eller en annen skjellsettende og vanskelig hendelse. Da jeg selv sto fram med min historie om at jeg for mange år siden ble slått av min daværende kjæreste, tok jeg styringen på min egen historie. Det gjorde meg sterkere tryggere på at jeg hadde lagt hele saken bak meg og kommet sterkere ut av den. Det hjalp selvsagt at mannen var anonymisert og ikke kunne identifiseres av andre enn de som kjente oss godt.

Responsen var enorm. Jeg fikk hundrevis av tekstmeldinger, telefoner, mailer og og brev. Veldig mange av de som tok kontakt med meg hadde aldri fortalt sin historie til noen, til det var skammen for stor. Jeg spurte mange av dem om de hadde en fortrolig, en mor, søster eller venninne de kunne stole på, som de kunne fortelle historien til, om de ikke ønsket å gå direkte til hjelpeapparatet. De fleste sa ja. Har du først sagt hva du har opplevd høyt én gang, blir det lettere neste gang. Ved å holde tett, gir du ikke de som står deg nær muligheten til å være der for deg.

Bagatellisering av overgrep, vold og trakassering har en lang tradisjon. Menns overgrep av kvinner har historisk vært kvinners eget problem. I gamle dager ble vold mot kvinner i hjemmet omtalt som “husbråk”. Vi hadde kanskje trodd vi er kommet lengre i dag, men Giske saken har vist at det er vi ikke. “En forutsetning for trakassering er stillhet, bagatellisering og bortforklaring. AP sin håndtering av Giske-saken minner nettopp om dette,” skriver Erik Husby Sæther i dette innlegget i Dagsavisen. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/et-arbeiderparti-som-ønsker-å-være-blinde-1.1078982

Når varslerne i Giske-saken rett før julehøytiden ble ringt inn ble forsøkt fratatt sine egne historier allerede før de var grundig behandlet, var det en sten til byrden.

Han “husker episodene annerledes” enn varslerne. Det er ikke en bombe, det er tvert imot noe han skal få lov til. Men det var Giskes versjon som ble presentert på NRK, direkte, i beste sendetid. Han fikk lov til å kalle situasjonene for “ubehagelig oppførsel”, “manglende forståelse av rolle” og “stor aldersforskjell”.  Om noen av sakene har et alvor i seg som kvalifiserer til bruk av begreper som trakassering og maktmisbruk, kan man i alle fall ikke utlede dette av denne omtanken. Senere har han – fortsatt sykmeldt, supplert med å skreiv at flere varsler er falske, uten å spesifisere hvilke. Det er forståelig og riktig at en anklaget skal få forklare og forsvare seg. Men det blir ugreit når det en person som er anklaget for alvorlig maktmisbruk får lov å definere – eller rettere sagt redefinere – hendelsene i beste sendetid på Dagsrevyen, mens alle andre går rundt grøten, og meget få av de i partiet som senere skal ta stilling til saken har kjenneskap til hva som faktisk har skjedd.

Den mest nedslående lesningen i saken var likevel profilerte Ap-kvinner som umiddelbart rykket ut og ga Giske full tilgivelse og tillit, for anklager og hendelser de umulig selv kunne ha satt seg inn i hva inneholdt. Hvordan kan en bevegelse som skulle heve de svakeste i samfunnet opp av elendighet og fri dem fra overgrep og maktmisbruk fra samfunnets herskende klasser svikte unge kvinner slik? Partipisk og fløyer i Ap er en del av svaret, men neppe hele. Hva skjer med oss når vi kommer opp i en ubehagelig situasjon vi ikke vet hvordan vi skal håndtere? Hvorfor svikter såpass mange mennesker vi tror er bra folk, som som vil vet har høye idealer og samfunnsengasjement, i møtet med dette? Kanskje er de rene kynikere som er i politikken for å skaffe seg makt. Jeg tror det er mer sammensatt. De fleste av oss er som Peer Gynt, vi vil helst gå utenom. Dette handler langtfra bare om Arbeidebevegelsen. Det handler om helt vanlig menneskelig svakhet. Det er – dessverre – helt normalt å ønske å feie ubehageligheter under teppet og vegre seg for å ta tak i vanskelige saker. Jeg bruker en god del av min tid i mitt virke som heltids styrearbeidende på vurdere ulike problemer og samarbeidsutfordringer som oppstår fordi vi mennesker ofte skyver problemene foran oss eller går utenom dem, framfor å ta tak i dem. Fellesnevnere er feighet, latskap og konfliktskyhet. Ved å se en annen vei blir mange av oss stadig medskyldige i slikt, enten sakene er alvorlige eller små bagateller. Innil noen er tøffe når til å ta tak. Som varslerne i Ap. Og nå Hadia Tajik. Hun står i spiss, men hun er heldigvis ikke alene.

Gro Balas har været en tydelig stemme i debatten om hvordan Ap – og samfunnet – takler sakene som kommer opp i Norge som følge av metoo-bevegelsen. Det er utrolig verdifullt at en dame med hode og hjerte på rett plass trekker de lange linjene. I går fortalte Gro på Dagsnytt 18 for eksempel hvordan fagbevegelsen boikottet en bokhvor hun og medforfatterne omtalte seksuell sjikane da den kom ut i 1981.

Jeg er enig med Gro Balas. Arbeiderbevegelsen – og andre organisasjoner hvor aktiviteten ikke omfattes av arbeidsmiljølovens vern av ansatte mot trakassering på jobb, trenger en dreiebok, en trinn for trinn-oppskrift på hvordan man skal håndtere en varslingssak. Her må det framgå i hvilken rekkefølge man gjør ting når man får en varslersak og hvordan man håndterer både den som varsler og den det varsles mot. Begge parter skal høres, men ingen som er anklaget bør få redefinere ofres egne historie og bli hovedkilden til informasjon om hva noen faktisk har opplevd, etter en saksbehandling som oppleves som kjapp og konfliktsky. Er det én lærdom å trekke av hva som skjedde med varslersakene i Ap etter juledagenes famlende krisehåndtering, bør det være dette.

For tidene er endret seg. Denne gangen slår varslerne tilbake. Jonas Gahr Støre fikk ikke dø i synden da han “slapp Giske av kroken” men smekk på lanken og en beklagelse på NRK. Han måtte tåle flengende kritikk fra kvinnene som hadde varslet. Og da de ble anklaget for å ha kommet med falske varsler, stilte varslerne i intervjuer og med kronikker der de kommenterte dette og takket Tajik for å velge deres side. Vi står ved et tidsskille. Det bør alle som vil være ledere i politikk og frivillighet såvel som i arbeidslivet merke seg først som sist.

Takk for tilliten, Hvitserk of Norway!

Det er med stolthet jeg mønstrer om bord i nystartede Hvitserk of Norway som styreleder. Jeg gleder meg enormt til å jobbe med noen av de mest talentfulle folkene jeg har møtt i mine år i norsk reiseliv.

Hvitserk og Eventyrreiser er et av Norges mest kjente og respekterte reiseselskaper i opplevelsessegmentet, med 30 års erfaring med turproduksjon i ekspedisjons- og aktivitetsbransjen. Tøffingene i Hvitserk har i disse årene tatt med seg nordmenn til Kilimanjaro, på polekspedisjoner og andre rå turer og skapt opplevelser for livet for eventyrlystne norske kunder. Nå tar de skrittet ut i det internasjonale markedet. Avleggeren Hvitserk of Norway (HoN) skal ta med seg utledninger og nordmenn på turer og ekspedisjoner i Norge.

Hvitserk of Norway-sjef Trygve Sunde Kolderup kommer fra stillingen som daglig leder i Hvitserk og Eventyrreiser, hvor han har skapt fantastiske resultater. Med seg på laget har han Marit Vidnes og Mats Hoel Johannessen. De tre gründerne eier 51 prosent av det nye selskapet, opprinnelige Hvitserk eier de resterende 49 prosentene.

Aktivitets- og opplevelsesbedriftene har lenge vært den delen av norsk reiseliv som har hatt størst vekst. Denne gruppen bedrifter er ekstremt viktige for at vi skal få en sunn vekst i norsk turistnæring, fordi de skaper opplevelser som har en høy økonomisk verdi og trekker betalingsdyktige nordmenn og utledninger til reiser og ferier i Norge. Skal vi få en bærekraftig utvikling i reiselivet er det ikke nødvendigvis flere gjester vi trenger, men flere av de riktige gjestene. Lykkes aktivitets- og opplevelsesbedriftene, drypper det på alle. Skal du på tur i Norge trenger du både transport, overnatting og servering og sannsynligheten for at du bruker litt penger på varehandel i form av turklær og -utstyr eller souvenirer er også stor. Med bakgrunn i dette, synes jeg det er fantastiske nyheter at miljøer med høy kompetanse på opplevelsesturisme av topp kvalitet, som Hvitserk, nå satser på Norge. Jeg ser enormt fram til å være med på å jobbe med denne satsingen i rollen som styreleder i det nye selskapet.

Her kan du lese et stort intervju med Trygve om oppstarten av Hvitserk of Norway og hva han brenner for i norsk reiseliv.

Sjekk føflekkene dine! 


Etter å ha mistet ekskjæresten min på grunn av føflekkreft, hadde jeg sommerfugler i magen og kjente på alvoret da jeg gikk for å sjekke føflekkene mine i dag. Beskjeden fra legen var at ingen av mine føflekker er farlige. Det er verdt å feire med et glass champis. 

Å sjekke føflekkene dine går fort og er helt smertefritt. Har du ikke gjort det, få legen din til å se på dem, så du vet om det er noen du må følge med på, eller eventuelt ta bort. 

For ganske nøyaktig ti år siden la jeg merke til en av føflekkene kjæresten min hadde på ryggen og ba han instendig om å sjekke den. Dessverre tok det en god stund før han gjorde det. Det viste seg at han hadde føflekkreft og etter et år viste det seg at den hadde spredd seg og ikke kunne behandles. Føflekkreft er en aggressiv kreftform som ikke er lett å behandle hvis den sprer seg. Jeg har grublet mye på hva som kunne vært annerledes om jeg hadde dobbeltsjekket at han faktisk gikk til legen med den føflekken jeg reagerte på den gangen. 

Med denne erfaringen og flere tilfeller av ulike typer kreft i min nærmeste familie, var jeg ekstra spent da jeg var hos legen i dag for å sjekke føflekkene mine og ta bort to som sitter slik at de lett blir irritert av klærne. Grunnen til at jeg har vært litt ekstra oppmerksom på føflekker tidligere, er at jeg har lys hud og lett blir solbrent, noe som er en risikofaktor. Det var deilig å høre at ingen av mine føflekker er i risikosonen. Dermed er det bare å fortsette med å være flink til å bruke solfaktor og følge med på eventuelle forandringer i huden.

Her kan du lese mer om hvordan du bør sjekke dine føflekker. (Kreftforeningen)
Med et par sting som svir her og der, er jeg mest av alt lettet over at jeg kan slappe av. Nyt sommeren og husk solfaktor ! 

XOXO

Å drepe en merkevare 

Først bruker Tine millioner i markedsføring for å fortelle oss at norsk beite, norske kuer og norske bønder har unike kvaliteter. Så dreper de merkevaren sin ved å sette Jarlsberg-logoen på irsk ost.



Hva gjør det med merkevaren Jarlsberg og tilliten til Tine at nordmenn på harryhandel kan kjøpe utenlandskprodusert Jarlsberg som smaker ganske ulikt originalen? Jeg mener det er et rent merkevareselvmord. “Gulost er gulost”, er påstanden fra jenta i denne Tine-reklamen som skal differensiere generisk gulost fra Tines alle største merkevare, Jarlsberg. Dette kommunikasjonstemaet går igjen i en hel serie reklamefilmer fra Tine hvor punchline alltid er at merkevaren, originalen, ikke kan erstattes.

Men når Tine kommuniserer at Jarlsberg er unik og norsk, snakker de ikke lenger sant. I Dagbladet kan vi lese at Jarlsberg-osten vi kan kjøpe i Sverige er en helt annen ost enn den kjente norske merkevaren. Den irske jarlsbergosten er laget på melk fra andre kuraser enn her hjemme, som beiter under helt andre beiteforhold enn de som gir norsk melk og i sin tur norske meierivarer deres smak.

Tines undergraver hele sin merkevarekommunikasjon når de setter Jarlsberg-logoen på dette produktet. Tines kommunikasjon rundt ost og melk er bygget opp om en grunnhistorie om de de norske produksjonsforholdene: Smaken norsk natur gir melka er unik, på grunn av trivselen til de norske kuene, stellet den norske bonden gir sine kuer og Tines eget håndverk. Rett nok: For Jarlsberg kommer i tillegg en spesiell oppskrift og en hemmelig ingrediensMen Tine har likevel lagt alle eggene i én kurv i sin merkevarebygging: Norsk melk, norske kuer og norsk beite har noen spesielt gode kvaliteter og du er garantert disse kvalitetene får du når du kjøper et Tine-produkt.

Tine er ikke alene om sine nasjonalromantiske bilder i reklame for meieriprodukter. Du finner bilde av glade kuer, staute og stolte bønder og bølgende grønne landskap i reklame for meieriprodukter i mange land. Tine er altså ikke ensom i meieriindustrien om å knytte sin merkevare til en påstand at akkurat vår melk er spesielt ren og frisk. Er så denne kommunikasjonen mer riktig fordi det er Norge vi snakker om, eller er Tine-reklamen ren nasjonalromantisk sjåvinisme?

Det kan finnes grunner til at Tine kan ha sine ord i behold. Det er velkjent at jordsmonn, lysforhold og vekstsesong setter sitt preg på jordbruksprodukter. Det kjølige klimaet og den intense sommeren gjør at lys- og vekstforholdene for beite og fôrproduksjon i Norge eksempelvis skiller seg fra land lenger sør. Dette vil påvirke smaken, selv om bruk av langreist kraftfôr sikkert kan dempe slik særpreg. En annen måte vi kan differensiere oss på, er dyrevelferd. Sjekk for eksempel hvor mye antibiotika forskjellige europeiske land bruker i sin husdyrproduksjon i denne videoen fra avisa Nationen. Tine har altså solgt oss noen budskap vi har kjøpt: Norsk melk er bedre på grunn av den rene naturen vår og de glade og sunne kuene. 

Har du tilgang til råvarer som er spesielt gode på grunn av produksjonsforholdene, legger dette noen føringer. Produksjonen din er stedbundet og tilgangen til råstoff kan være begrenset. I vindistriktet Champagne – som i all annen vinproduksjon med opprinnelsesmerket vin – er det helt uaktuelt å sette Champagne-etikett på musserende vin laget av druer fra et nabodistrikt. Derfor er det også forskjell på prisen på en flaske Champagne og en flaske Cremant de Bourgogne. 

Etter mange år med industrialisering av norsk mat- og landbruksproduksjon er vi inne i en tid hvor vi går tilbake til å fokusere på de unike kvalitetene råvarene får på grunn av sitt geografiske opphav. Opprinnelsesmerking av mat er en sterk trend og satsing i Norge. Med dette kommer merkevarebygging hvor vi får tilgang til historiene bak ulike regioners spesielle produkter. Ringerikspoteten har gjennom mange tiår blitt produsert på Ringerike. Soløye, en nykommer på mange lutefisktallerkener, kommer fra Nord-Norge. Kjøper jeg Fjellmandel, vet jeg at jeg ikke får en potet fra Kløfta. 

Samler man all melk i store enheter, forsvinner lokalt særpreg. Meieribransjen står med beina i to ulike verdener. Mens vi ser en eksplosjon i produksjonen av lokale håndverksoster, går de største volumene av norsk melk fortsatt inn i storskala meieriproduksjon hos samvirkebedriften Tine. I industrialiserte meierier verden rundt lager meierigigantene relativt generiske produkter. Tine-melka jeg kan kjøpe i butikken kommer fra gårder “på Østlandet”. Det er fortsatt ikke noe galt med melka, tvert imot. Men om jeg vil ha et mer autentisk produkt, kan jeg velge en kartong fra Rørosmeieriet, som jeg vet kommer fra fjellregionen. Å bruke noen kroner mer på et produkt som føles mer genuint er forbrukers valg og det er bra.

Tine har altså valgt å bruke “det norske” som hovedtema i sin merkevarebygging av meieriprodukter og satset enorme summer på å bygge egne merkevarer. Da er det et rent merkevareselvmord å putte Jarlsberg-logoen på irsk ost fra irsk melk fra irske kuer på irsk beite. Neste gang en reklamefigur sier “ost er ost” i en Tine-reklame, er det egentlig akkurat det samme som Tine selv sier. Det er ikke bare dumt av Tine overfor deres egne merkevarer, det er dårlig gjort overfor bøndene som lager melka og de av oss forbrukere som har trodd Tine tross alt var bedre enn internasjonale meierigiganter.  

Et eksempel: Tines reklamefilm “Det er her vi kommer fra” kan du se her.

Faksimile øverst i artikkelen er fra Dagbladets artikkel om at Jarlsberg kjøpt i Sverige smaker ulikt fra norskprodusert Jarlsberg.

Lys levende matkultur 

Røros er nominert som Norges kandidat til Emblaprisen som beste nordiske matdestinasjon. Hemmeligheten bak suksessen? En levende og spesiell mattradisjon, godt organiserte produsenter og og tett samarbeid med det lokale reiselivet.  

De norske nominasjonene til den ny nordiske Embla-prisen kom torsdag. Røros er Norges kandidat til prisen som beste nordiske matdestinasjon. Dette er ikke overraskende i det hele tatt. Tvert imot har mange av oss som har jobbet med lokalmatsatsingen og reiseliv – slik jeg gjorde i mine ti år i NHO Reiseliv og Virke – lenge diskutert hva man kan lære av Røros´suksess med lokalmat.

Men en ting er å ha bra lokale matprodukter og produsenter. Noe annet er å være en god matdestinasjon. Det hjelper lite med flotte mattradisjoner, hvis mesteparten av mattilbudet på en destinasjon er et standardisert, generisk kjedeprodukt. Noe av et unike ved Røros er at lokalmaten og mattradisjonene er svært synlig i lokal kultur og identitet.  

Mateventyret på Røros handler i stor grad om gode lokalmatprodusenter og gode lokalmatprodukter. Det er flott i seg selv. Men like viktig for opplevelsen av Røros og fjellregionen som reiselivsdestinasjon er at de lokale mattradisjonene og produktene framstår som en integrert del av opplevelsen for de besøkende. Den helt sentrale rollen maten har i det lokale reiselivet er ekstremt verdiøkende for reiselivsproduktet. Klikker du deg inn på nettsiden til eksempelvis Bergstadens Hotel, er lokalmat noe av det første du møter. Reiselivsbedriftene i regionen er gode til å bruke lokalmaten og de gjør det skikkelig. Ikke littegrann, som pynt eller “krydder”. Ikke bare som “dagens husmann” på menyen eller til en og annen fest eller tradisjonell høytid. På Røros er mattradisjonene levdende, tydelig til stede og folk kjenner sin mattradisjon. De gamle rettene, produktene og oppskriftene er i levende bruk. Den spesielle maten fra gruvesamfunnet og historien om hvordan det fikk sine forsyninger levert fra produsenter i hele fjellregionen rundt er en tydelig del av den immaterielle kulturarven. 

Men tradisjoner hjelper lite hvis tilgangen til produkter tørker ut, eller hvis man blir for snever og “gammeldags” i utvalget. Man trenger også et faglig godt miljø med evne til å drive innovasjon. På sine egne nettsider sier Rørosmat dette om seg selv: Vi har skapt et mateventyr fordi vi er mange som står sammen. Vi skaper verdier ut av ressursene vi har: god mat med smak av fjell, vidde, skog og sjø.

De siste halvannet året har styret i Destinasjon Røros – DR, gjennomført en restrukturering av destinasjonsselskapet, for å spisse oss tydeligere mot våre aller viktigste oppgaver og kutte et kostnadsnivå som var blitt for høyt i forhold til inntektene. Jeg har i denne perioden vært styreleder i Destinasjon Røros. Nestleder i styret da vi startet denne jobben var Mikael Forselius, mangeårig direktør for Røros Hotell, som nå har begynt som direktør for Britannia Hotel i Trondheim. Mikael har gjennom mange år vært en av reiselivsaktørene på Røros som virkelig har løftet fram lokalmaten gjennom arbeidet sitt med bedriftene i Røros Hotell-gruppen, flere kokebøker, TV-opptredener og foredrag landet rundt hvor han har delt erfaring og gode råd. Sammen med Rørosmats styreleder Ingulf Galåen fikk Mikael i fjor en velfortjent heder i form av Ingrid Espelid Hovigs matkulturpris

På oppfordring fra Mikael bestemte vi oss i DR-styret raskt for at vi hadde mye å lære av hvordan Rørosmat jobber. Kunnskapen var ikke langt unna, siden daglig leder for Rørosmat, Kristin Bendixvold, også var innvalgt i styret i Destinasjon Røros. For å forstå mer, har jeg også snakket med mange av de som har vært involvert i arbeidet i Rørosmat gjennom årene, for eksempel Sigrid Jansen i Næringshagen, som har bistått både oss og Rørosmat i strategiarbeid, og lest meg opp på hvordan de presenterer seg selv. Dette er noe av det jeg lærte:

  • De er produsenteid og –styrt 
  • Bevisst valg av eier- og driftsform (samvirke) 
  • Meget tydelig rolle- og oppgavebeskrivelse 
  • Høy merkevarekompetanse 
  • Samhold og identitet i sentrum (ikke virkemiddelet) 

Det å IKKE være prosjekt- eller konsulentstyrt kan for eksempel bety at man avstår fra å søke prosjektmidler hvis innretningen på en ordning ikke treffer de behovene man har, eller binder opp ressursene i organisasjonen til oppgaver som egentlig ikke har førsteprioritet. For DR var den ekstreme tydeligheten rundt Rørosmat´forretningsmodell et utrolig viktig læringspunkt. Hvilke oppgaver skal man, når man driver et slik felles virkemiddel, velge og ikke minst: Hvilke oppgaver skal man velge bort. Her ligger et utrolig viktig budskap: Hvis du tilsynelatende prioriterer alt, prioriterer du i virkeligheten ingenting.

Historien jeg nå har fortalt betyr at jeg mener grunnen til at maten har blitt så viktig på Røros som reiselivsdestinasjon er at man har fått fram en sterk verdikjede fra jord, skog og vidde til bord. Dette gjør at bedriftene håndterer mange av de små og store utfordringene man møter når man jobber med småskalamat og lokalmat, og de vet vi det er det mange av. For når man forteller en suksesshistorie skal man ikke påstå at alt er perfekt. Det er humper i veien bak oss og vi vil garantert møte nye utfordringer framover. Da er det utrolig viktig å ikke sovne i troen på egen fortreffelighet, men hele tiden være kritisk, åpen for å diskutere forbedringer og lære av det som ikke går så bra. Skal vi få til det, er det nødvendig å skape en åpenhetskultur og være like klar for å diskutere fiaskoer som suksesser. Det kan være både ubehagelig og sitte et stykke inne for mange av oss!

Status i dag er likefullt at på Røros serveres lokalmaten hver dag – laget og presentert med stolthet, fagkunnskap, autentisitet og god historiefortelling og nå også med en høythengende nominasjon. Det er jammen verdt å feire.