Når varslerne stilner

I går startet dagen min i NRK, for å kommentere at én av fire som har opplevd kritikkverdige forhold på jobben ikke tør å varsle. Når frykt for represalier hindrer folk om å varsle om kritikkverdige forhold, har vi alle et problem. Varsling er en viktig sikkerhetsventil og kan skje på flere måter.
Mange har kontaktet meg etter at jeg skrev mitt innlegg om hva du kan gjøre når jobben blir en belastning for helsa. Sitter du midt i en vanskelig sak på jobben, er det viktig å sortere hva – og hvem – som er problemet og finne en smart framgangsmåte. Mistrivsel på jobben kan skyldes flere forhold. 

Uansett hvilken rolle du sitter i som bringer deg i kontakt med temaet varsling: Les deg opp! Det finnes ressurser på nett som kan være nyttige i researchfasen. For de av dere som vurderer om dere skal varsle om kritikkverdige forhold, har jeg som lovet sammenstilt litt informasjon her. 

Først om litt om ståa og gårsdagens mediesak: De oppsiktsvekkende tallene om hvor dårlig det står til med varsling kommer fram i undersøkelsen Ledelsesbarometeret 2016. Det er utarbeidet for fagorganisasjonen Lederne blant deres medlemmer av blant andre Arbeidsforskningsinstituttet. 56 prosent oppgir at de har opplevd kritikkverdige forhold der de jobber. Av disse 1725 personene har tre av fire, altså 75 prosent, meldt fra om de kritikkverdige forholdene. 420 av medlemmene valgte å ikke si fra. Dette vil si at en av fire, 25 prosent, ikke varslet. 

Verre i offentlig sektor

Dette er høyt og veldig bekymringsfullt tall. Like interessant er det at det ifølge denne undersøkelsen kan stå verre til i det offentlige enn i privat sektor. Da deltakerne i undersøkelsen ble spurt om hvorfor de valgte å ikke varsle, oppga omtrent halvparten at frykt for konsekvenser for jobben er årsak til at de ikke varslet. De svarer videre at “kritikk blir sett som mangel på lojalitet” og “toppledelsen ønsker ikke at kritikkverdige forhold blir tatt opp”. 

Andelen som oppgir at kritikk blir sett som mangel på lojalitet er altså høyere i stat og kommune (3 av 4) enn den er i privat sektor (1 av 2). Dette peker i samme retning som tidligere debatter om ytringsfrihet og fryktkultur, hvor de offentlige helseforetakene måtte tåle sterk kritikk.

En viktig sikkerhetsventil

Mange ledere mener altså at varsling er illojalt. Det er det ikke. Varsling er tvert imot en viktig sikkerhetsventil når noe er galt. Dårlig arbeidsmiljø eller mobbing, autoritær eller direkte faglig sviktende ledelse, korrupsjon, kameraderi, sexpress og inhabilitet er bare noen få eksempler hva som kan være tema for varsling. Slike forhold er ofte ulovlige og vil ofte være skadelige for produktiviteten eller for omdømmet. Varsling vil derfor være lojalt mot bedriften og dens eiere, hvis det faktisk foreligger slike forhold og det ikke er klima for å løse problemet der det eksisterer. Det offentlige forvalter fellesskapets ressurser og gjør sine jobber på vegne av oss alle. Når noe er alvorlig galt, er det i samfunnets interesse at det skal ryddes opp også i stat og kommune. 

Lederne som motarbeider varsling og bruker represalier mot varslere bryter også loven. Varsling har siden 2007 hatt et eget vern i Arbeidsmiljøloven. Bedrifter og virksomheter skal, med unntak av de aller minste, ha etablert og kommunisert rutiner for varsling. Dette gjør det selvsagt ekstra uakseptabelt at varslere blir uglesett og at folk skremmes fra å varsle. 

Hvem varsler man?

Mange vegrer seg altså mot å innta varslerrollen – med god grunn – og jeg advarte selv før helga om at varslerrollen er krevende i denne artikkelen: Hva du skal gjøre når jobben går på helsa løs. Årsaken er nettopp erfaringen for at mange ledere og organisasjoner bruker sanksjoner mot varslerne og prøver å innskrenke adgangen til varsling. Ofte er problemet ikke begrenset til én leder. Det er etablert en fryktkultur, lederen omgir seg med ja-mennesker og kritikere behandles som fiender. I en slik situasjon kontrolleres gjerne  informasjonsflyten i organisasjonen og informasjon om kritikk og misnøye hindres i å nå oppover i systemet. Det er ikke i virksomhetens beste interesse. I slike tilfeller vil det dessuten være direkte urimelig å kreve at varsling først må skje til nærmeste overordnede – eller til daglig leder, hvis problemet går til topps. Da må det være legitimt for en varsler å gå rett til de øverste ansvarlige for at virksomheten driver lovlig og forsvarlig. 

I aksjeselskaper, foreninger, stiftelser og særlovsselskaper vil dette være styret. Her kan man gå til styreleder eller et styremedlem, eksempelvis fordi vedkommende har relevant faglig kompetanse eller mindre tette bånd til administrasjonen enn enkelte styreledere kan ha. 

I etableringen av rutiner for varsling må man altså ha i mente at det kan være tette relasjoner mellom daglig ledelse og styre. Styret skal likevel være tro mot sine lovpålagte plikter og håndtere varsling profesjonelt, og for eksempel respektere en varslers ønske om anonymitet. I ytterste fall kan et varsel også gå til eksempelvis revisor.

I kommunene kan man varsle både om arbeidsforhold og andre kritikkverdige forhold til kommunens kontrollutvalg, som rapporterer direkte til kommunestyret. Dette er et godt system, når det brukes riktig. Dessverre mangler statlige etater et tilsvarende kontrollorgan. For statlige varslere kan veien opp i hierarkiet være lang og krevende. Jeg mener dette kan være en del av forklaringen på hvorfor offentlig sektor kommer så dårlig ut i undersøkelsen. 

Hvis det er etablert rutiner for varsling som er urimelige, må man bare se bort fra dem. Ingen kan definere seg vekk fra norsk lovs vern av varsling og varslere. 

Undersøkelser

Men hva hvis varslingen er feil, overdrevet eller direkte sjikanøs? Det holder selvsagt ikke at noen mener sjefen er en idiot. Dette blir opptil den som mottar varselet å undersøke. Hvis varsleren skulle være en ansatt som tar omkamp i en sak hvor avgjørelse er fattet på en helt grei måte, psykisk syk, eller part av en konflikt som ikke er kritikkverdig håndtert, er det nivået som mottar og håndterer varselet som må avdekke dette. 

Et styre vil for eksempel måtte gjøre innledende undersøkelser for å avklare om det er grunnlag for å gå videre med en granskning av hvorvidt det foreligger kritikkverdige forhold. I aksjeselskaper omfattes dette av styrets ansvar for forvaltning og tilsyn med virksomheten, som framgår av aksjeloven. Som øverste ansvarlige for driften, er styret selvsagt like forpliktet som daglig leder av vernet av ansatte som er etablert i Arbeidsmiljøloven. Det å se en annen vei i slike tilfeller skal faktisk ikke være lov for et styre!

Hvis varslingen inkluderer forhold knyttet til daglig leder, vil undersøkelsen som skal gjennomføres måtte håndteres av styret direkte. En toppleder kan naturlig nok ikke granske seg selv. Styret er nødt til å sørge for en faglig god og profesjonell prosess. I mange tilfeller vil dette best sikres ved at styret engasjerer et fagmiljø med relevant kompetanse for forholdet dette varsles om. En slik undersøkelsen skal belyse alle sider av saken – også den som er anklaget for å ha gjort noe kritikkverdig eller unnlatt å gripe inn overfor kritikkverdige forhold. 

Får du som styremedlem et varsel, kan du altså ikke løpe til administrasjonen, men må håndtere saken på en forsvarlig måte for alle involverte. Det er et stort ansvar. Din behandling av saken skal både ivareta virksomhetens eller allmennhetens overordnede og faktiske interesse, lovpålagte forpliktelser, varslernes anonymitet og vern samt rettssikkerheten til den eller de som er anklaget. 

Verktøy og kompetanse

For private virksomheter er arbeidsgiverorganisasjonene en viktig ressurs. NHO og Virke har eksempelvis veiledere og artikler om varsling og beslektede temaer og kan bistå medlemmer i krevende saker. 

For arbeidstakere er lokal klubb eller fagforening, ansattes representanter i samarbeidsutvalg eller verneombud mulige støttespillere. Søk gjerne juridisk bistand i fagforening eller andre steder hvis du har mulighet. Finn noen å snakke med som du stoler på; du blir bedre til å framstille en vanskelig sak av å presentere den mer enn en gang. Er du sterkt preget av situasjonen du står i, vil dette hjelpe deg til å gi en god og saklig framstilling. 

Tenk nøye igjennom saken og beskriv problemet presist. Prøv å sortere stort og smått. Tenk igjennom hvem er rett adressat og søk gjerne råd hos folk du stoler på om hvordan du kan gå fram. Gå så konkret til verks som å studere organisasjonskart, styresammensetning og vurdere ulike alternativer.

Bruke media?
Bruk av media er kanskje nettopp det som har brakt varsling i vanry hos noen. Jeg er ikke enig i at man kan pålegge en varsler å gå til nærmeste leder eller til toppleder før man går til styre, kontrollutvalg eller høyere opp i systemet i en statlig virksomhet. Men jeg er enig i at man bør anstrenge seg for å finne andre løsninger før man går til media. Mange mister hodet av å bli hengt ut i pressen og vil forsøke å slå tilbake. I slike saker er det viktig for troverdigheten at varselet ikke framstår som hevn, men at det er et legitimt formål med at saken blir kjent. De kritikkverdige forholdene det varsles om bør har stor betydning, ramme flere eller være graverende for å forsvare å ta skittentøyvasken til pressen. 

Husk at det er en belastning å stå i en turbulent mediesak. Tenk igjennom om før du bryter avtaler om konfidensialitet som gir grunnlag for sanksjoner. For en alvorlig sak som kommer til et kommunalt kontrollutvalg, vær oppmerksom på at agenda og møter i kommunestyremøter og formannskapsmøter er offentlige. Når saken er så alvorlig at det er riktig å varsle, vurder om du skal stå fram eller være anonym. Gjør premissene klare for den du varsler til, ikke minst hvis anonym varsling i media vil utløse intern jakt på kilder. 

PS: Dette er oppsummert hvordan jeg vurderer dette feltet per i dag, basert på mine år som leder, som journalist og tillitsvalgt. Dette er et ekstremt vanskelig felt, i skjæringspunktet mellom juss, politikk og individuelle grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og vern mot trakassering. Derfor hopper jeg mellom det helt prinsipielle og det pragmatiske. Hvis jeg har tatt feil i noe av det ovenstående eller får relevante supplerende opplysninger, vil jeg korrigere artikkelen. 

Klart for ny gründerjakt!

Engasjementet var stort og stemmene og gratulasjonene mange da Olav Lie-Nilsen ble kåret til Årets Lokalmatgründer 2016. Denne uken startet vi på forarbeidet som leder til kåringen av beste lokalmatgründer i 2017!

Innovasjon og gründerskap i lokalmatbransjen handler ikke bare om å lage gode produkter. Det hjelper lite med verdens beste ost, skinke eller is hvis ingen vet om det, hvis bedriften går med underskudd, eller gründeren må legge ned fordi han eller hun ikke orker jobbe videre alene. Kandidatene til denne gründerprisen skal på ulike måter ha funnet gode måter å drive på. Her kan du se fjorårets nominerte. 

Å finne gode modeller for eksempelvis drift, inntjening, samarbeid og finansiering er altså nesten like viktig som selve produktutviklingen. Det samme er kundens eller gjestenes opplevelse av produktet. Her er historiefortelling, lokal identitet, logo og merkevare like viktig som for alle andre som skal overleve av å produsere småskalaprodukter og -tjenester i høykostlandet Norge. Skal lokalmat bli lønnsomt, må vi faktisk skape større betalingsvilje for denne maten enn for billige industriprodukter som kun konkurrerer på pris og distribusjon. 

Så hvordan forklare forskjellen på en gründerkåring og en produktkonkurranse? Som bildet viser: Møtet i juryen denne uken avdekket et stort engasjement for de mange typene innovasjon som finnes. Her er de mange innovasjonsområdene beskrevet av innovasjonsfirmaet Doblin, entusiastisk forklart av Nationens Irene Halvorsen og meg selv. Det er Bernt Bucher Johansen i Hanen som har tatt bildet. 

Årets Lokalmatgründer en en pris som er innstiftet av næringsorganisasjonen Hanen, Nationen og Norgesgruppen. I 2017 skal jeg for tredje gang være leder for juryen som plukker ut de nominerte. Selv kåringen skjer gjennom avstemming som alle kan være med på.

Det kommer mer informasjon om kåringen av årets lokalmatgründer 2017 og hvordan du kan nominere kandidater nærmere sommeren. Her kan du lese litt om fjorårets kåring så lenge! 

Kulturarv og lønnsomt reiseliv – hva kan vi lære av Røros?

Turistvinner Røros har bygd en av Norges sterkeste reiselivssuksesser på sin spesielle kulturarv. En fersk rapport fra den svenske Riksantikvaren bekrefter at levende kulturarv er gull verdt i reiselivet, for miljøet og lokalsamfunnet. Unesco-stedet Røros er ikke alene om å ville bruke kulturarven som reiselivsmagnet. Men hvorfor lykkes de bedre enn mange andre? Jeg har noen teorier.

I rapporten Räkna med kulturarvet beskriver den svenske Riksantikvaren hvordan kulturarv bidrar til økonomisk, sosialt og miljømessig bærekraftig samfunnsutvikling. Kulturarv har en positiv betydning på alle disse tre områdene, oppsummerer svenskene. Rapporten ligger gratis nedlastbar på nett. 
Konklusjonene er ikke overraskende for meg som kommer rett fra åpningen av det 164. Rørosmartnan. Som styreleder for Destinasjon Røros har jeg nå et par år ledet arbeidet med å finne fram til hvordan denne lille brikken skal være organisert og jobbe framover, for å gjøre sin del av jobben for “Team Røros” på best mulig måte.

En oppsummering i Nea Radio av utviklingen i reiselivet i fjor, med fokus på Midt-Norge, viser at hele Rørosregionen er i god utvikling om dagen. Rørosregionen, inkludert Røros, hadde størst økning av de målte regionene fra 2015 til 2016. Veksten i kommersielle overnattinger det siste året var på hele 17 prosent. For selve Røros er veksten 11 prosent. Over 248.000 overnattingsdøgn ble registrert i Rørosregionen i fjor. Inkluderer man hyttefolk og dagsbesøk, ligger det årlige besøket nå opp mot en million. Ikke verst for en fjellregionen langt fra Oslo, hvor ikke engang fyrtårnet Røros har mer enn drøyt 5.600 innbyggere. 

Mitt første møte med kulturlivet på Røros var da jeg fikk æren av å åpne det kulturhistoriske spelet Elden for noen år siden. For snart to år siden ble jeg valgt til styreleder i Destinasjon Røros. Med ti år bak meg i reiselivets nasjonale organisasjoner og politiske prosesser gjennom direktørjobber i Hovedorganisasjonen Virke og NHO Reiseliv, ble dette en spennende mulighet til å jobbe enda tettere på verdiskapingen og finne en god organisering av de viktige fellesoppgavene i reiselivet lokalt. 

Hvorfor Røros? Reiselivsutviklingen de senere årene har favorisert byer og flyplasshoteller med fokus på forretningstrafikk. I skyggen av høy etterspørsel fra næringslivet, har den internasjonalt konkurranseutsatte turismen blødd. Norge er dyrt for utlendinger. Nordmenn bruker mye mer penger som turister i utlandet enn vi gjør på ferie her hjemme. De siste par årene har utviklingen snudd, hjulpet av lavere kronekurs og en nedkjøling av den oljedrevne økonomien. Den klassiske turistomsetningen har som følge av dette skutt noe fart, med en hyggelig turistvekst både i norske og utenlandske gjestedøgn i reiselivet. Situasjonen er likevel fortsatt krevende i mange turistdistrikter, spesielt for hotellene. Dette er blant annet fordi kostnadsnivået fortsatt er altfor høyt sammenlignet med konkurrentene og fordi store sesongsvingninger gjør det vanskelig å drive lønnsomt hele året. Det er blant annet innenfor lønnsomhet i driften og helårsdrift at Røros i dag framstår som reiselivsvinner. 

Røros har de senere årene hatt en profilert rolle i reiselivet og tatt en synlig posisjon som pilot i Innovasjon Norges arbeid med bærekraftige destinasjoner. Det har vært nyttig og lærerikt på godt og vondt. Men historien om hvordan dette ganske isolerte gruvesamfunnet ble en av landets sterkeste reiselivsdestinasjoner og merkevarer i reiselivet, går mye lengre tilbake enn de senere års prosjekter. Jeg har fra mitt ståsted som ekstern Røros-patriot lagt merke til noen faktorer som til sammen kan forklare suksessen:

  • Organisering av fellesoppgaver over tid. Destinasjon Røros, der jeg er styreleder, fylte 90 år i fjor. Det vil si at regionen har et av Norges eldste reiselivslag. Det er en god indiktator på at turisme har vært en satsing i regionen i lang tid. Destinasjon Røros hadde økonomiske problemer i fjor, som førte til at vi måtte gjennomføre en reorganisering av selskapet. De lange linjene og den sterke bevisstheten om at man trenger et slim fellesmarkedsføringsorgan viser likefullt at samarbeid over tid lønner seg. 
  • Tydelig beskrevet og høyt rangert kulturarv. Med verdensarvstatus fra Unesco allerede i 1980 har Røros lang erfaring med å leve med vern, freding og som spydspiss i kulturarven på godt og vondt. “Bergstaden Røros ble innskrevet på World Heritage List i 1980. 333 års gruvedrift og byjordbruk hadde skapt en helt særegen by på fjellvidda”, heter det i beskrivelsen av Røros og Cirkumferensen på nettstedet til Norges verdensarvsteder. 
  • Sterk kulturarvsformidling. Kulturarven er ikke noe som hentes fram “til pynt”. Den er en tydelig del av lokal identitet og ivaretas og formidles av kommune, museum, destinasjonsselskap, kulturarrangementer og mange andre.  Dette fører blant annet til at det er et rikt tilbud om kulturarvsformidling gjennom omvisninger og guiding. Destinasjonsselskapet hadde i mange år ansvar for deler av omvisningsvirksomheten, fra 2017 har vi overført dette til museet. 
  • Gode ramme for og ledelse av vernearbeidet. Rørosmuseet, deres etablering av bygningsvernsenter og et sterkt kommunalt fokus på kulturarven over tid gir åpenbare resultater. Det er ikke enkelt eller konfliktfritt å ha et stort antall fredede bygg i privat eie, det vil også bringe med seg utfordringer og konflikter. Skal det være et fortrinn, trengs gode samarbeid og støtte over tid. 
  • Kulturarvsbevisste “kapitalister”. Når du kommer inn dørene på Bergstadens Hotell nederst i Kjerkgata, Vertshuset lengre oppe i gata eller på store Røros Hotel, oppe forbi den karakteristiske kirka, er det umulig å glemme at du er på Røros. Reiselivsbedriftene på Røros er ikke striglede kjedeprodukter, de oppleves som like autentiske som resten av destinasjonen og dette tar de også med seg inn i sitt arbeid som nøkkelbedrifter i reiselivet lokalt. 
  • Et yrende kulturliv og attraktive arrangementer gjennom året. Røros er flere år på rad kåret til Norges beste kulturkommune. De mange arrangementene som setter preg på byen og hele regionen gjennom året skaper liv og røre, trafikk og omsetning. Ikke minst gir dette seg utslag i en varehandelsomsetning som langt overgår det lokalbefolkningen alene ville gitt grunnlag for. Et enormt antall timer frivillig innsats og mange typer kreative og gode samarbeid ligger bak en slik rikdom i kulturtilbudet.
  • Lokalmat som snart er like profilert som kulturarven. Røros har tatt posisjonen som Norges lokalmathovedstad. “I Røros-traktene har vi skapt et moderne mateventyr. Det har vi fått til fordi vi er mange som står sammen.”, skriver Rørosmat i om seg selv i sin presentasjon på nett. Lokalmatmiljøer og produsenter fra hele landet valfarter til Røros for å lære av Rørosmat. Jeg er overbevist om at nøkkelen til suksessen i stor grad ligger i selve forretningsmodellen og organiseringen i dette samarbeidet. Rørosmat er et felles virkemiddel eid og styrt av meget bevisste produsenter, ikke et konsulentstyrt prosjekt. 
  • Gründerånd og entreprenørskap. Knoppskytingen i Røros-miljøet, spesielt knyttet til mat og drikke, eksempelvis gjennom etablering av mathallen Røros Deli som nylig flyttet inn i Reiselivets Hus og miljøer som Røros Food and Beverage group viser en vekst- og innovasjonskraft som er gull verdt i et lite og på mange måter tradisjonelt lokalsamfunn. Disse miljøene driver en kontinuerlig innovasjon, produktutvikling og entreprørskap i skjæringspunktet mellom reiseliv, lokalmat og har med seg det beste fra serveringsnæringen, i historiefortelling, design og kvalitet.
  • Nasjonale profiler. Alle suksesser av denne typen er en kombinasjon av bredde og spisser. Røros frontes i dag langtfra bare av et destinasjonsselskap eller en ordfører. Røros har mange nasjonale profiler enten vi snakker om smør og melk fra meieriet, profilerte og velansette lokalmatgründere, merkevarer fra industrien innen møbel, tweed og vinduer eller høyt en profilert bedriftsleder, kokk og reiselivsprofil. Som i skisporten lurer vi på hvordan det skal gå hvis vi mister en profil, men alle eggene ligger ikke i én kurv. Hvis en profil fra elitelaget på Team Røros legger opp, står andre klare til å ta over. 

Når man skal skryte av noe man ser utenfra, kan det for innvidde høres ut som skjønnmaling. Røros og aktørene i regionen enten det er kommune, kulturvirksomhet, reiselivsbedrift eller matprodusent har som alle andre garantert sine utfordringer og frustrasjoner. Samarbeidskulturen trekkes likevel fram som Røros’ kanskje største fortrinn når man skal forklare suksessen man har på mange områder. 

Sett utenfra har det gode samarbeidet skapt noe mer, nemlig en felles forståelse av kvalitet og autentisitet. Rørosmuseet forteller eksempelvis at de jevnlig er rådgiver og støttespiller for næringsliv når de jobber med produkter og profilering. Når jeg leser en Røros-historie på baksiden av en ølflaske (Spell-Ola er min favoritt) eller et annet produkt, ser en logo eller møter en annen vare eller tjeneste som kobler seg til den lokale kulturhistorien, får jeg ikke den dårlige følelsen av halvsannheter som er litt for kjapt bearbeidet av et reklamebyrå. 

Den røffe historien og de barske omgivelsene synes også å ha bidratt til en kreativitet og tilpasningsevne som er en viktig nøkkel til suksessen. Mylderet av ideer, produsenter, initiativer gir seg uttrykk i nye typer samarbeid og forretningsmodeller. Slik nyskaping kan noen ganger ha trange vekstvilkår i kulturtunge og tradisjonelle miljøer. Skal man lære av suksessen Røros, tror jeg derfor at kultur for nyskaping er en nøkkel. 

Både kulturarv og mat er i nasjonal reiselivssammenheng å regne som nisjer. Selv om tallene på lille Røros er gode, snakker vi fortsatt om en beskjeden destinasjon nasjonalt og sammenlignet med tidligere tiders hovedsatsing, volumturisme. Men på vei inn i en grønnere og mer bevisst reiselivssatsing, må reiselivsutviklingen være bærekraftig for lokalsamfunnet, miljøet og for bedriftene. Hver reiselivsdestinasjon har ulik besøksprofil og forskjellige råvarer som skal foredles til reiselivsprodukter og inntekter. Dette er på høy tid å slutte å tro at store volum nødvendigvis er bedre enn å ta en knallsterk porsjonen innenfor noen betalingsdyktige og lønnsomme nisjer. Jeg tror Røros har funnet en god oppskrift i så måte. 

Styrearbeid – risikofaktorer og faresignaler når noe er galt

Ønsker du deg styreerfaring? Styrearbeid kan være noe av det mest inspirerende du kan drive med, men du skal holde tunga rett i munnen når driften ikke er under kontroll. 

Jeg fikk mitt første styreverv da jeg var 15 år. Etter at jeg sluttet i fast heltidsjobb for to år siden og ble frilanser, bruker jeg nå mye av min arbeidstid på styrearbeid. Gjennom mange år som politisk engasjert og samfunnsengasjert har jeg vært med i mange veldig ulike styrer, som privatperson eller gjennom jobber jeg har hatt. Jeg har gjennom årene sittet i flere styrer som har måttet gripe inn i problemer med økonomi eller andre forhold ved driften. I noen bloggartikler framover tenkte jeg å dele noen av mine erfaringer med styrearbeid. Dette er første artikkel. Den tar for seg noen risikofaktorer (ikke alle!) knyttet til ulike drifts- og finansieringsformer og faresignaler man bør følge med på som styremedlem. 

Styrearbeid er spennede og lærerikt. Som styremedlem slipper du unna daglige trivialiteter i driften og kan konsentrere deg om overordnede strategiske og økonomiske forhold. Styret er også daglig leder viktigste sparringspartner og støttespiller i hennes eller hans arbeid. Men det er først når ting ikke går som de skal, at det blir virkelig utfordrende å jobbe i et styre. Det er også da styret og dets kompetanse og handlekraft som kollegium blir testet. Styret skal og må overvåke den daglige driften og gripe inn hvis administrasjonen ikke skjøtter sine oppgaver slik den skal. Det er styret, ikke daglig leder, som står ansvarlig for driften og økonomien overfor generalforsamlingen. Hvis selskapet mister kontroll med økonomien, er styret ansvarlig for å gripe inn og sette iverk tiltak for å få kontroll. I ytterste fall er styrets medlemmer personlig ansvarlige for økonomiske tap, dersom de ikke har gjort jobben sin og sikret god økonomisk drift i selskapet. Det går fram av Aksjeloven. Forholder du deg passiv mens egenkapitalen går tapt og det opparbeides gjeld fordi selskapet driver for kreditors regning kan du altså bli dømt til å betale erstatning fra egen lomme, hvis selskapet skulle gå konkurs og det ligget udekkede krav i boet. Det hjelper ikke nødvendigvis å vise til at du ikke fikk informasjonen du skulle. Som styremedlem skal du etterlyse informasjon om den økonomiske driften, hvis du ikke får god nok rapportering om utviklingen i økonomien. 

Min erfaring med styrearbeid er fra både fra store og mindre virksomheter med begrenset størrelse på budsjetter og administrasjon. Jeg var for mange år siden styremedlem i Statens Lånekasse for Utdanning og jeg sitter nå i styrene i to av de store, sammenslåtte museumsorganisasjonene, Vest-Agdermuseet og Anno Museum (museene i Hedmark). Jeg sitter blant annet også i styrene i Reisemål Hardangerfjord og Destinasjon Røros. Jeg har gjennom årene jobbet med alt fra bittesmå lag og foreninger til store og profesjonelle administrasjoner. Disse møter selvsagt sine styrer på ulik måte, men de samme hovedprinsippene skal likevel gjelde. Samme prinsipper for god økonomistyring og kontroll med driften gjelder også for stiftelser og lag og foreninger som for AS-er, selv om lovverk og regelverk kan være noe ulikt.

Etter å ha jobbet i flere styrer som har måttet rydde opp i økonomi eller administrasjon i mindre virksomheter som har fått problemer, har jeg merket meg noen risikofaktorer man fra styret bør holde spesielt godt øye med:

  • Man driver arrangementer eller har prosjekter med veldig stor omsetning i forhold til virksomhetens samlede størrelse. Virksomheten har ikke reserver eller buffer til å tåle inntektssvikt eller kostnadssprekk i arrangementet eller prosjektet.
  • Stor prosjektportefølje i forhold til ordinær drift. Prosjekter og jakt på prosjektmidler drar virksomheten ut av kurs og kan overstyre de egentlige hovedprioriteringene.
  • Prosjektansatte går over i faste stillinger og man pådrar seg et høyere kostnadsnivå og dyrere administrasjon enn grunnfinansieringen kan bære.
  • Virksomheten er finansiert av usikre bevilgninger på offentlige budsjetter og får ikke informasjon om økonomiske rammer før et stykke ut i driftsåret. Da er det for sent å kutte kostnader med helårsvirkning, hvis man tildeles mindre midler enn forventet.
  • Stram likviditet gjennom året på grunn av lav egenkapital. Dette løses med vedvarende bruk av kassakreditt som i realiteten er et (ulovlig) lån. En meget farlig situasjon.
  • Konkurranse, konflikter eller kompetansestrid internt i organisasjonen eller overfor samarbeidspartnere som griper inn i finansiering av drift og/eller prosjektøkonomi. 
  • Daglig ledelse med kompetanse og fokus på virksomhetens hovedoppgaver, men ikke på økonomi og administrasjon. Slike ledere kan i noen tilfeller overse faresignaler eller forsømme økonomistyring og skyve problemer foran seg.
  • Sviktende regnskapsfunksjon. Små virksomheter uten egen økonomimedarbeider, controller og lignende kjøper gjerne regnskapstjenester fra et eksternt firma. Hvis leveransen er dårlig, man gjør hyppige skifter eller regnskapene ikke kommer i tide, kan det være et alvorlig faresignal. Manglende oversikt over økonomien gjør det umulig for styret å gjøre jobben sin, og man styrer i realiteten i blinde. 

Er ett eller flere av forholdene over til stede, kan det være et alvorlig problem, selv om ikke alltid trenger å være det. Usikker finansiering er eksempelvis en situasjon mange virksomheter må leve med. Styrets ansvar er likevel å sørge for at budsjetter og bemanning ikke er så optimistisk lagt opp at man går på store tap eller underskudd hvis tildelingene man håper på uteblir. I senere innlegg har jeg tenkt å gå litt nærmere inn på hvordan man kan angripe noen av problemstillingene ovenfor. 

Edit: Mange skrivefeil fra utkastfasen dukket opp igjen fordi en gammel versjon av innlegget overskrev den redigerte og innlegget måtte redigeres og rettes på nytt. 

Importert kultur er typisk norsk

Norsk kultur en en herlig røre av internasjonale impulser og nye og gamle tradisjoner formet av levesettet her i Norge. At tradisjoner kommer utenfra gjør ikke gleden over dem mindre og det gjør oss ikke mindre norske.

Det er typisk norsk å elske tradisjoner og produkter vi har hentet utenfra og tro at de er mer norske enn de er. Juletradisjonene våre er en nydelig blanding av kristendom, europeiske og amerikanske juletradisjoner og en en dæsj førkristen norrøn jól og folketro. Jula består av gamle og nesten nye “tradisjoner” og frontfiguren er en katolsk tyrkisk helgen som endte opp som amerikanisert cola-nisse.

Julas facebookslag har for noen av oss stått om “norsk kultur”. Diskusjonen forløper slik: Noen (i verste fall en klønete statsråd) kommer med noen i beste fall nasjonalromantiske (i verste fall sjåvinistiske) forestillinger om norske verdier og tradisjoner. Vedkommende skytes ned av besserwissere som meg, som påpeker at kristendom, juletre, julenisse og risengrynsgrøt er importerte tradisjoner og produkter alle som en. Sist ut var jeg selv. Skadefro kunne jeg i en diskusjonstråd påpekte at et av kulturministerens eksempel på “det norske”, “erkenorske” Kvikk Lunch er en kopi av sjokoladen Kitkat fra 1937. Så lik Kitkat er vår elskede Kvikk Lunch, at Nestlé i 2015 gikk til sak for å hindre salg av Kvikk Lunch i Storbritannia, uten å få støtte fra EU-domstolens juridiske eksperter

Eksemplene på kjente og kjære deler av norsk kultur som ikke er oppstått i et vakuum, men tvert imot er internasjonalt påvirket er folkedrakter og bunader. Europeisk draktmote og eksotiske silkestoffer har nådd Norge og preget klesdraktene våre gjennom tidene. De broderte bunadene vi mener er det norskeste som finnes, er derimot relativt nye konstruksjoner og akkurat så autentiske eller lite autentiske som en drakt blir av å være konstruert på 1920-tallet med nasjonalistiske motiver. Opprinnelig var det mange importerte stoffer, både bomull og silke, i de gamle folkedraktene, men dette luket Hulda Garborg bort da bunader ble et virkemiddel i politisk norsk identitetskamp. I dag er det typisk norsk å ha bunad, det er ikke lenger et radikalt og provoserende plagg. 

Dette er “typisk norsk” å være hjemme med familien i jula. Det er også “typisk norsk” å ha en sommerferie i syden og det er ganske” typisk norsk” å dra på fjellet og gå på ski i påsken, selv om flertallet av nordmenn ikke gjør det. Betyr dette at våre reisevaner i høytidene er norsk kultur? Tradisjoner såvel som reisevaner er dynamiske og alltid i endring. Eksempelvis er hytta og syden på frammarsj som åsted for julefeiringen. Sydenturer har eksistert siden 60-tallet. Hyttebyggingen i Norge skjøt fart omtrent samtidig. I mange år var skidrømmen knyttet til høyfjellshotellene. I dag står mange av dem tomme. Mange nordmenn feirer jul med kirkegang, juletre og familieselskaper, en del gjør det ikke. 

Mediekultur preget av det avviklede TV-monopolet er i høyeste grad “typisk norsk”. Det er typisk norsk å se på “Kvelden før kvelden” på NRK lille julaften og det er typisk norsk å elske “Grevinnen og hovmesteren”, en gammel sketsj om en ensom eldre dame som feirer nyttårsaften alene og mimrer om bedre tider med sin gamle hovmester. 

Når jeg raljerer med bruken av Kvikk Lunch som uttrykk for “det norske” er jeg urettferdig, fordi jeg tar uttalelsen bokstavelig. Verken kjekssjokolade eller appelsin er opprinnelig norsk i seg selv. Men det er typisk norsk å drive friluftsliv. Kvikk Lunch og appelsin i sekken på påskens skitur har vært typisk norsk i et par generasjoner. Det norskeste her er ikke hva vi har i sekken, men det nære forholdet til naturen. Dette skiller oss fra de fleste andre nasjoner. I alle land er man stolt av sin natur. Nordmenn bruker likevel naturen “som den er” mer enn de fleste andre. Nordmenn og “det norske” er på mange måter mer definert av natur enn av kultur. Dette er typisk norsk og en mer sentral del av vår nasjonale identitet over tid enn reisevaner og hvordan vi tilbringer høytidene, noe som vil endre seg ganske mye fra en generasjon til neste. 

Skisporten og polare bragder sto helt sentralt i nasjonsbyggingen da vi forlot unionen med Sverige. “Lær deg å elske skisporten”, var polarhelten Fridthjof Nansens råd til kong Haakon da han ankom Norge og skulle finne sin plass i det norske samfunnet og nordmenns hjerter i 1905. Kongen lyttet og resten er historie. Skisportens sentrale rolle i norsk identitet er “typisk norsk” og en del av en vellykket mer enn 110 år gammel PR-strategi for nasjonal og internasjonal omdømmebygging for den unge selvstendige nasjonen Norge.

Drivere som økonomi, utdanning og hva slags familiekonstellasjon vi lever i preger våre valg av hvor vi tilbringer fritiden vår og hvilke tradisjoner vi tar til oss og fører videre. “Tradisjoner” som husmannsvesen og fattighus er erstattet av politiske reformer og en fordelingspolitikk som gjør at noe av det som er aller mest “typisk norsk” er et høyt velferdsnivå og god livskvalitet for en svært stor andel av befolkningen. Det er politisk konsensus om de mest overordnede trekkene i denne fordelingspolitikken. Det er heller ikke slik at sosialister er så mye mindre opptatt av “det norske”. Idealet om det nøkterne, asketiske friluftslivet og det enkle hyttelivet er like sosialdemokratisk som borgerlig. 

Når kulturministeren vil hylle “det norske” ved starten av julehøytiden får hun kjeft på grunn av banale eksempler og klønete omtale av nynning av Deilig er jorden og salmesynging i skolen. Det kan synes urettferdig. Ingen unge har vondt av å synge en salme eller to før jul. Kreftene som krever fritaksrett fra julegudstjenester er som oftest som meg – sekulære nordmenn som vil luke ut kristen forkynnelse og religiøse handlinger fra skolen. I kommentarfeltene og Facebookdebatten er det muslimene og “muslimelskere” som får skylden. Det er der det går galt. Jeg vil ikke gi bort Norge og norsk kultur selv om jeg betakker meg mot kristen forkynnelse i skolen. 

Hvortfor så krass diskusjon om statsrådens julehilsen? Som kulturminister styrer man innretningen av statens andel av finansieringen av viktige felt innen norsk kultur og et rår over et apparat som burde kunne bistå til å beskrive “det norske” på en intelligent måte. For er seriøst kulturparti som Høyre må det også være et poeng å ikke bli dratt med i Sylvi Listhaugs iskalde sjåvinisme og nasjonalistiske retorikk. Det er greit å fryde seg over tradisjoner og kulturarv i høytiden. Men selv for en statsråd som har markert seg sterkere ved å refse idrettsledere og dra på proffboksegalla enn på kulturpolitikk og visjoner for utvikling og finansiering av “norsk kultur”, må vi vente oss et viss kunnskaps- og presisjonsnivå, på grunn av maktposisjonen hun sitter i. Kanskje til og med noen kloke perspektiver fra en fagstatsråd som rår over sentrale virkemidler i ivaretakelsen og utviklingen av “norsk kultur”. Sammen med kulturminnefeltet og frivilligheten er museene, som ligger under kulturministerens budsjett, eksempelvis en av de viktigste arenaene for bevaring, dokumentasjon av og formidling av kulturarven vår. Er man glad i “det norske” og ønsker å ta vare på det, er det nok av saker nå ta tak i her. 

Det jeg skjønner minst av alt i diskusjonen om “det norske” er det sterke behovet for å framheve noe av det minst unike ved norsk kultur. Er dette ren kunnskapsløshet? Hvorfor er det så viktig at kulturen vår skal være så unikt norsk? Har vi fortsatt et mindreverdighetskompleks som bitteliten nasjon i utkant av verden og Europa, er det det sjåvinismen og selvgodheten vår skal dekke over? Jeg er stolt av norsk entreprenørskap, gründerånd og ingeniørkunst tilbake til industrialiseringen an Norge. Jeg er stolt av mye av “det norske”. Av tradisjonene våre innenfor landbruk under tøffe forhold, fiskeri, fangst og folkekultur. Mattradisjoner som er preget av beintøff natur og behov for å konservere maten for å overleve vinteren, som lutefisk, rakefisk og pinnekjøtt. Stølsdrift så høyt til fjells at bare det å komme seg dit var en prestasjon. Av vårt sterke behov for uavhengighet og selvstendighet. Av vår kjærlighet og nærhet til naturen og av vår evne til å fostre kunstnerne og idrettsfolk av internasjonalt format selv om vi er få. Vi har rikelig av ting å være stolte av i lille  Norge. Det er ikke nødvendig å famstille verken modernisert kristendom, kjekssjokolade eller hva vi ser på TV lillejulaften som det som definerer oss som nasjon. Og “norske tradisjoner” kan være like hyggelige selv om de verken er spesielt norske eller spesielt gamle. 

Gledelig jul!

Bort med økologisk mat?

En venninne delte lenke til dette innlegget på Facebook i dag og synes det var forfriskende. Uten at jeg helt klarer å finne en rød tråd i innlegget, fordi det ignorerer mange forhold jeg mener er relevante, blir jeg trist av å lese det. Her sauses skepsis til om klimaendringer sammen med forakt mot noen av dagens norske mattrender på vei til konklusjonen: Det er industrilandbruk som skal redde matforsyningen på kloden. Jeg kan ikke forstå hvordan en så enøyd dissing av økologisk matproduksjon virkelig er konstruktivt, vil mette sultne munner eller redde biologisk mangfold. 

I Norge, som knapt har noe annet enn små enheter i landbruket og som har en svært lav andel økologisk mat, blir denne diskusjonen litt absurd. Ja, moderne landbruk har mange svin på skogen. Og ja, økologisk er på ingen måte svaret på alt. Men skal industrielt landbruk alene løse problemet? Uten hensyn til lokale og regionale forhold? Ingen tvil om at kunstgjødsel og effektive produksjonsmetoder er nøkkelen til å fø en stadig større befolkning. Vesentlig lavere kjøttforbruk likeså. Men her er det mye det ikke er tatt hensyn til.

For meg er det å betale litt mer for lokal mat og økologisk mat i stedet for å bruke penger på noe helt annet her i Norge først og fremst et lokalt verdivalg som norsk forbruker, her og nå i 2016. Dette er min måte å bidra til mer spennende og bedre produktutvalg og støtte produsenter og driftsformer som uten en omlegging ikke vil overleve med dagens markedsøkonomiske styring av landbruket. Jeg kan virkelig ikke se at jeg drar maten ut av munnen på folk som sulter av den grunn. Hvis jeg velger bort oppdrettslaks eller kylling full av langreist soya fra regnskogland og spiser litt nesten-økologisk norsk gris som har levd på kasserte grønnsaker og minimalt med kraftfôr, burde det være en god nyhet for land som har mer behov for den soyaen enn oss her i mette, velfødde Norge.  

Alternativet for mange i landbruket her i Norge i 2016 er ikke å levere mat til mennesker som sulter, det er for mange bruk å ligge brakk. Ikke fordi de ikke vil produsere mat, men fordi de er for små til at det går rundt. Ideen om at norsk landbruk som legges brakk skal redde artsmangfoldet, mens industrilandbruket skal sikre maten, kjøper jeg ikke. Ikke her i Norge, hvor topografien gjør industrielt landbruk helt teoretisk de fleste steder.

Om en og annen bonde også uten megagård på Jæren kan finne en nisje som gjør at de kan holde driften oppe, burde vi faktisk juble, også av hensyn til matsikkerthet og forsyningssikkerhet. En gang i framtiden kan vi bli mer avhengige av å produsere egen mat her i Norge. Nettopp fordi vi ikke kan importere fra land som skal fø på sin egen befolkning, eller utkonkurrere og overby fattige land som trenger fôret vi importerer mer enn oss, fordi det går til å mette befolkningen, ikke til luksusprodukter.

Premissene i innlegget forutsetter en ny verdensorden hvor mat omfordeles dit den trengs. Det er med dagens økonomiske systemer, nasjonalstater, handelssystemer og logistikk langt fram dit. Hva gjør vi i mellomtiden? Legger ned matjorda vår fordi de små brukene ikke kan konkurere med Argentina om biff, Danmark om gris og Tyskland om hvete? Hva slags bidrag kan vi da gi, den dagen det er ni millioner mennesker på kloden? Skal vi forsette å tømme verdensmarkedene for soya, raps og krill? Hvis ikke, hvor skal vi få vår mat fra, når det siste småbruket er nedlagt? Ikke ta for gitt at de relativt små områdene i Norge med storgårder som kan drive industrielt kan brødfø oss hvert år uten at det kommer utfordringer. Hvis det er én ting vi vet, er det at klimaendringene vil gi mer flom, erosjon og mer ekstremvær. Kanskje lurt å ikke satse alt på ett kort?

Skribenten er stolt av å kjøpe produkter fra burhøns. Det er ikke jeg. Jeg velger økologisk kjøtt og fjørfe og dropper oppdrettslaks av hensyn til dyreetikk, ikke min egen helse eller for den saks skyld miljø. Jeg ser poenget han prøver å lage, vi må heve blikket. Men vi redder ingen av å øke kjøttforbruket dramatisk, samtidig som vi behandler levende dyr som industriprodukter. Det forbløffer meg at folk som bruker billig kjøtt fra industrielt landbruk, som klager på (de relativt sett lave) prisene på mat i Norge, som gjerne hamstrer dansk industrikylling og -bacon på harryhandel, aldri har tatt innover seg hva som skjer et slakteri eller sett eller tenkt over hvordan burhøns lever. Det finnes faktisk nok av folk som er komfortable med sitt kjøttforbruk, med at biffen “kommer fra butikken” i plastpakke med strekkode, som blir frastøtt av å se et bilde av et hjorteslakt fra min låve og synes DET er makabert. Den hjorten har hatt et godt liv. Den døde uten å kjenne angst og blodlukt på et slakteri etter en stressende dyretransport. Jeg vet utmerket godt at viltkjøtt ikke kan mate milliarder. Men det er en del av en lokal løsning for noen av oss i Norge, basert på våre lokale forutsetninger. På samme måte som ku og sau på fjellbeite i stølsområdet der jeg har hytte i Valdres utnytter utmarksressursene samtidig som vi tar vare på landskapet. Grana som overtar når landskapet gror igjen mange steder i Norge er ikke løsningen hvis vi skal ta vare på biologisk mangfold. Det gamle seterlandskapet og fjellskog med beitedyr hadde et langt rikere plante- og dyreliv enn den tette, mørke skogen som overtar når folk og dyr forsvinner og skogbruket legges om. 

Husdyra våre eksisterer kun for å gi oss mat. Mentalt har de omtrent samme kapasitet som kjæledyra våre, som stort sett lever som grever. Skylder vi dem ikke å gi den så gode liv som mulig, hos engasjerte og dyrekjære bønder? Økologisk husdyrhold er med sine standarder en sunt korrektiv som kan bidra i debatten om annet husdyrhold også. Narasin er borte fra kyllingen på grunn av forbrukermakt. Hva med å tenke at verden er til for å bli litt bedre, skritt for skritt, også for husdyr? Når vi skal mate flere, er det vikitgste vi kan gjøre å kutte ned på kjøttforbruket, siden kjøttproduksjon er ekstremt ressurskrevende. Men det blir latterlig at vi samtidig skal slutte å tenke på dyrevelferd her i Norge. Det er en helt annen debatt, som handler om etikk og moral. Jeg klarer å ha to tanker i hodet på én gang og nekter å akseptere at det er umulig å mate flere mennesker samtidig som vi har en høy standard for dyrevelferd. 

Vi mister biologisk mangfold i et tempo som hadde fratatt oss nattesøvnen, hvis vi mennesker ikke hadde vært så genialt god til å tilpasse seg nye virkeligheter. To tredeler av dyrene og fiskene som fantes i verden i 1970, vil være borte i 2020, viser en rapport fra WWF. Ja, landbruket er en del av problemet. Men ikke bare i areal, som artikkelforfatteren fokuserer på. Sprøytemidler fra landbruket har trolig mye av skylda for den kraftige nedgangen i bestandene av pollinatorer ( humler og bier og sånn) som er livsviktige for all matproduksjon og i ytterste fall for mye av livet på jorda. Industrielt og ensidig landbruk er også på andre måter med på å true artsmangfoldet, fordi det fratar mange arter deres naturlige leveområder. 

Inngangen på dette voldsomme angrepet på alt økologisk, er en utdriting av kortreist og økologisk mat som trend og gourmetprodukt. Jeg skjønner at matsnobberi provoserer, men dette er ikke konstruktivt. Mat er mer enn vomfyll. Det har alltid vært det og vil alltid være det, uansett hvor hardt vi skal jobbe for å sikre alle mennesker nok mat. Mat er kultur og mat er identitet. Ikke drit ut nordmenns oppvåkning fra dvalen hvor vi alle spiste den samme smakløse, halvfordøyde industrimaten. Ja, vi har et levesett som ikke er bærekraftig, men det gjelder såvisst ikke bare maten! Man kan like gjerne ta for seg vårt ekstreme vannforbruk, CO2-avtrykket fra reisene våre, energiforbruket knyttet til boligene våre, elektronikken full av metaller med begrenset tilgjengelighet som vi bruker og kaster eller den enorme ressursbruken fra klærne vi bruker og kaster. INGENTING av dette er bærekraftig hvis vi skal fø på 7, etter hvert 9 milliarder mennesker og dele ressursene likt. 

Angrepene på økologisk matproduksjon har en kime av noe veldig relevant i seg, men dras altfor langt. Debatten om global matforsyning er viktig, men den egner seg på ingen måte til å avfeie økologisk og småskala matproduksjon og landbruk i Norge som en fiende av biologisk mangfold og sikker matforsyning. Skal vi i Norge ta vare på våre landbruksarealer, vårt kulturlandskap og utnytte hele landet til bosetting er det å betale skikkelig for lokal mat med en god økologiskandel fra produsenter med gårder som aldri kan bli industribruk en god løsning for oss lokalt, selv om det ikke er fasiten i mange andre deler av verden. 

Journalistikk til salgs?

 Er norske journalister til salgs i dekningen av en bransje som i dag er blant våre mest omstridte på grunn av sine store, uløste miljøproblemer, bakvaskelseskampanjer mot fri forskning og skjønnmaling av enorme problemer med rømming, sykdom og lus?

 Jeg håper virkelig ikke det. 

Likevel: Det deles ut pressestipend til journalister som vil dekke oppdrett, av næringens eget reklame- og PR-apparat. Disse journalistene får pressestipend fra Sjømatrådet.
Som gammel journalist, med journalistutdanning og ti års fartstid i pressen før jeg byttet karrierevei, kan jeg ikke si jeg har lyst til å lese dekning av oppdrettsnæringen ført i pennen av pressefolk som har fått penger fra Sjømatrådet. Dette er de samme folka som står bak “Komiske Ali”-kampanjen “Laks er viktig for Norge”.

Dette er et PR-maskineri som har tråkket over grensen inn i politisk påvirkning og omdømmearbeid for en næring som må rydde opp i miljøproblemene sine, ikke tildekke dem eller snakke dem bort. Mitt gratis råd til sjømatnæringen har vært å rydde opp i miljøproblemene sine, i steden for å snakke opp egen betydning eller kreve at  lusegrensen skal heves.

Mitt råd til gamle kolleger er også helt gratis: Ikke ta imot pressestipend fra sjømatnæringen. Driv kritisk journalistikk på den i steden. 

Ungdom er ikke drittsekker. Hvorfor lar skole og foreldre de oppføre seg som om de var det?

Denne artikkelen, om ei jente som er utestengt fra russefeiring får meg til å lure på om det er rablet aldeles for skolen. Og for foreldrene. 

Jeg kjenner en del ungdom i “russealder”. De har det til felles at de ikke er drittsekker. Ungdom er ikke verre enn før. De lever kanskje litt mer beskyttet enn da jeg var ung, men jeg treffer mange ansvarlige, omtenksomme, fine og empatiske ungdommer. Så hvorfor kan noen akseptere at ingen på et helt russetrinn inkluderer ei ung jente i feiringen av at skolegangen er over? 

Hvis ingen stiller krav til russen, går det kanskje slik. Mobbesaken i Malvik har vist at kommune og skoleledelse en del steder i Norge har abdisert totalt, tross et par tiår med fokus på bekjempelse av mobbing. Malvik Kommune framførte et hjelpesløst forsvar hvor de dels skyldte på jenta, dels prøvde å gjemme seg bak programmer uten dokumentert effekt. 

I saken om russejenta virker det som ledelsen i videregående skole – og foreldrene til hele russetrinnet – har sovnet helt. Denne jenta har ifølge moren vært holdt utenfor gjennom hele videregående. Dessverre er hun ikke den eneste. Slike historier når mediene stadig vekk. Det sjokkerende er at skoler og lokale myndigheter ikke erkjenner problemet. Det er ikke “majoriteten” og de som har det fint som skal vurdere om man har kontroll på inkludering og bekjempelse av mobbing og utestengelse i skolen! Det er de som faller utenfor og deres foreldre man skal lytte til. Her holder det virkelig ikke å “evaluere” seg selv! 

Så til russefeiringen. Hva er det man ikke skjønner hvis man mener det et ok at noen blir holdt helt utenfor? Dette må da være såre enkelt? Det er fortsatt mulig å stille krav til og gå i dialog med 18-åringer. Samfunnet tåler litt bråk og fyll fra russen, men med frihet følger ansvar. Russepresident og russestyret på den enkelte skole bør pålegges å legge fram en plan for sosialt ansvarlig russefeiring, ellers burde det faktisk vært stukket kjepper i hjulene for hele feiringen. 

I møte med en serie eksamener pepret mellom 1. og 17. mai skal jeg love at russen – med litt hjelp – hadde kommet opp med en liten integreringsplan. 

Inkluder opprydding der russen parkerer bussene sine når de fester, så blir vi som er naboer av slike “hangouts” også fornøyd. 

Jeg er gammel NGS-leder. Jobben jeg hadde på vegne av videregående elever over hele landet i Norges Gymnasiastsamband gjøres nå av Elevorganisasjonen. Interessearbeidet som skjer på vegne av norske elever viser at de er høyst kapable til å ta ansvar og kjøre organisatoriske prosesser hvis det er behov for det. Russen har alltid hatt sitt eget “byråkrati” som tar seg av organiseringen av russefeiringen og fellesaktiviteter. Historien fra Tønsbergs Blad tyder på at dette systemet ikke blir brukt alle steder. Noe slikt burde ingen 18-åring oppleve.

Men er det så farlig, da? Ja, det er det det. Vi skal ikke lære ungdommene våre at det er greit å drive utestengelse. Hvis vi ikke tar ungdom på alvor og forventer at de oppfører seg som voksne når de vil drive med voksenaktiviteteter som å drikke alkohol, underkjenner vi alt det fine som bor i ungdom flest. Det har fellesskapet ingen interesse av. Egoistiske mobbere har vi lite bruk for i samfunnet. 

Videregående utdannelse er i praksis nesten obligatorisk. Da er det et samfunnsansvar at alle deler av videregående er mobbefri sone. Russetiden er så tett knyttet til skolegangen, at det går an å stille krav til avviklingen, selv om festingen ikke skjer i skolens regi. Ungdommen vår er ikke drittsekker. Ikke la dem oppføre seg som om de var det.  

  




Jeg er blitt styremedlem i Vest-Agder-museet! 

Nylig fikk jeg en hyggelig henvendelse med spørsmål om jeg var ledig for et styreverv. Da jeg hørte hva saken gjaldt, var det ikke vanskelig å si ja. Jeg er blitt styremedlem i Vest-Agder-museet!

 Museene i Norge er de siste årene slått sammen til større enheter gjennom museumsreformen. Dermed er museene nesten som en slags små konserner å regne. Vest-Agdermuseet består av ni spennende virksomheter: Kristiansand museum, Gimle Gård, Odderøya museumshavn, Kristiansand kanonmuseum, Setesdalsbanen, Mandal museum, Sjølingstad Uldvarefabrik, Lista museum og Flekkefjord museum.

Styrearbeid er noe av det vanskeligste og det mest interessante jeg driver med. Strategiarbeid er ekstra morsomt, men også de løpende sakene knyttet til best mulig daglig drift er givende og gir mulighet til å tenke både prinsipielt og overordnet samtidig som beslutningene skal være praktisk gjennomførbare. Styret er arenaen hvor toppledere med stort ansvar i hverdagen – og det kan være ensomt – forankrer strategi og prioriteringer. Styret skal og kan være støtte, diskusjonspartner og korrektiv i lederens daglige arbeid og aller viktigst: Styret skal sikre at virksomheten jobber best mulig med sitt formål på vegne av eierne av virksomheten og er riktig organisert for formålet med driften.

Men hvordan skal styret jobbe for å gjøre dette på en best mulig måte?  En ekstra bonus ved å drive styrearbeid er at jeg er med på å gjøre disse avveiningene sammen med andre styremedlemmer, som har en helt annen bakgrunn enn meg selv. Det er utrolig fascinerende hvordan ulik bakgrunn og fagkompetanse og hvem og hva du representerer, gjør at du automatisk vil angripe en sak ulikt. Jeg har lært utrolig mye om ledelse og strategi gjennom å sitte i ulike virksomhetsstyrer i over 20 år. I slutten av april er første møte i det nye styret i Vest-Agder-museet. Da får jeg mulighet til å bli bedre kjent med både museet, administrasjonen og resten av styret. 

Etter å ha blitt kjent med museumssektoren gjennom jobben min som direktør i Hovedorganisasjonen Virke, der jeg var fra fra 2008-2015, var det altså ikke vanskelig å si ja til akkurat dette styrevervet. Jeg er veldig begeistret for utviklingsarbeidet som drives på Sørlandet gjennom klyngeprosjektet Arena USUS. Dette er et samarbeid hvor reiselivet og kulturaktørene i regionen samarbeider om å styrke sin konkurransekraft. Tiden er forbi da hotellene trodde gjestene kom til en destinasjon på grunn av selve hotellet. Men det er faktisk litt krevende å samarbeide når man er veldig ulik!

Dyreparken, et byhotell, en rockefestival og et museum har helt ulik organisering, forskjellig eierskap og de som jobber i virksomhetene har vidt forskjellig bakgrunn og kompetanse. Det geniale med prosjekter som USUS, er at det gir et rammeverk for å drive felles utviklingsarbeid til tross for disse ulikhetene. Selv om museene ikke har reiseliv og det å tjene penger som sitt hovedformål, er det et viktig virkemiddel for å utvikle sektoren av de lykkes som besøksmål for både turister, skoleelever og lokalbefolkning. I tøffe økonomiske tider med trange offentlige budsjetter skader det heller ikke å styrke sin evne til egeninntjening, så man har mulighet til å investere i egen utvikling. Alt dette kan man få til hvis museene finner sin plass i reiselivet og til og med tjener litt penger på det. Da trengs det profesjonalisering av denne sektoren, som ellers kan være litt tradisjonell. Selv om det finnes museer i Norge som er rene turistmaskiner, har mange en del å gå på når det gjelder å profesjonalisere sitt arbeid med reiselivet. Det vet museene selv bedre enn noen. Jeg tror klyngeprosjekter som USUS, hvor reiseliv og kultur samarbeider, er en av de aller beste måtene å jobbe med disse temaene på. 

Etter å ha jobbet med slike spørsmål fra posisjonen som direktør for reiseliv og kultur i Virke i mange år, blir det utrolig spennede å se hvordan verden ser ut fra styret i et museum som driver mange viktige besøksmål i sin region. Jeg gleder meg!

Dårlig tid? 

 
 Tid – når er den egentlig “god” eller “dårlig”? 

Døgnet har like mange timer enten vi er travle eller det skjer lite i livene våre. I mange år har vi for lite tid, mot slutten av livet altfor mye. 

Noen livsfaser er mer tettpakket enn andre. Ikke alle livets tyngste prosjekter som lar seg gjennomføre de årene det står på som verst. Men bortsett fra å ikke gjøre alt på en gang, har vi kontroll? Og hvor mye bestemmer vi egentlig selv? Ikke et vondt ord om binge-watching, men det er eksempel på en klar prioritering – av veldig mye tid. TV er for mange den aller største tidstyven. Ja, man trenger å koble av, men har du sett på hvor mye tid du bruker ved en skjerm?

Når “dårlig tid” er blitt en normaltilstand og vi føler avmakt overfor egen tid er det lurt å tenke seg om. Stresset man har i kroppen arter seg annerledes når man ikke føler at man har kontroll. Å føle at man tar kontroll på tiden sin, er det sunneste man kan gjøre, den mentale ryddejobben gir en god følelse i seg selv. For noen handler det om småting, for andre betyr det å bytte jobb eller flytte. Lever du i “tidsklemma” med små barn kan handlingsrommet virke lite, men ikke se bort fra at det finnes! De “travleste” menneskene jeg kjenner er ikke alltid de som får gjort mest. 

Hvor du bor og hva du aksepterer at familien “må” stille opp på har betydning. Da jeg vokste opp var familien på fjellet eller i Finnmark alle ferier og mange helger. Mange av mine venner i Oslo har bortimot ingen styring med egne helger, på grunn av ambisjonsnivået og kampfrekvensen i barnefotballen. Tror de at de står fritt til å reise bort når skoleferien er i gang, får de refs – fotballen har ikke tatt ferie. Ganske få av mine venners barn vil ende med å satse på fotball videre. Jeg forstår at det er flott å være med på en lagidrett, men undrer meg likevel. Er dette riktig for alle familiene som lever sånn? Hva med langrenn på fjellet, hytteliv, fisketurer og mer enn en sjelden helg sammen med besteforeldre? Livet er hektisk i småbarnsperioden, men det består fortsatt av noen valg og prioriteringer. Er det vi eller noen andre som bestemmer over familiens tid. Og hvor lenge velger vi å ha det sånn?

I fjor sa jeg opp jobben min. “Tapet” av fin direktørtittel og god lønn har for meg flere oppsider enn nedsider. Ikke minst åpner det seg dører til jobber og oppdrag jeg ikke ville fått i den rollen jeg hadde før. Jeg er altså i en fase der jeg bestemmer over mesteparten av min egen tid. Uten små barn og fast jobb, har jeg det enklere enn andre, det er åpenbart. Men kampen om kontroll med tiden blir med som nissen på lasset, selv om jeg har mer tid til rådighet.  Jeg har beholdt noen tidstyver (iPhone og iPad), men kuttet ut TV helt da vi flyttet for litt over ett år siden. Det merkes! 

Hver og en av oss har et visst handlingsrom når det gjelder styring med egen tid. Hvor stort det er, varierer gjennom livet. Det er også stor forskjell på hvor stor kostnad det vil ha å ta kontroll med tiden. Ofre jobben? Kutte ut noen av barnas aktiviteter? Mange ser nok at prisen vil bli for høy, eller at andre enn deg selv rammes urimelig hardt hvis du skulle tatt noen grep. Det interessante er altså likevel at jeg noen ganger opplever at de som egentlig har lite tid igjen som de styrer helt selv, får gjort mest med den tiden de har som ikke er belagt av jobb og småbarnsliv. Så noe handlingsrom er det, for de som utnytter det. 

Ikke alle har mulighet til å kaste seg ut i frilanstilværelse. Jeg var heldig som hadde mulighet til å gå ned i inntekt. Men det er alltid noe man kan ta styring over selv. Ikke la gammel vane, sjefen, fotballtreneren eller skolekorpset bestemme over tiden din altfor lenge uten å vite at det er riktig for deg og familien. Til syvende og sist er det din tid du legger i potten.