Importert kultur er typisk norsk

Norsk kultur en en herlig røre av internasjonale impulser og nye og gamle tradisjoner formet av levesettet her i Norge. At tradisjoner kommer utenfra gjør ikke gleden over dem mindre og det gjør oss ikke mindre norske.

Det er typisk norsk å elske tradisjoner og produkter vi har hentet utenfra og tro at de er mer norske enn de er. Juletradisjonene våre er en nydelig blanding av kristendom, europeiske og amerikanske juletradisjoner og en en dæsj førkristen norrøn jól og folketro. Jula består av gamle og nesten nye “tradisjoner” og frontfiguren er en katolsk tyrkisk helgen som endte opp som amerikanisert cola-nisse.

Julas facebookslag har for noen av oss stått om “norsk kultur”. Diskusjonen forløper slik: Noen (i verste fall en klønete statsråd) kommer med noen i beste fall nasjonalromantiske (i verste fall sjåvinistiske) forestillinger om norske verdier og tradisjoner. Vedkommende skytes ned av besserwissere som meg, som påpeker at kristendom, juletre, julenisse og risengrynsgrøt er importerte tradisjoner og produkter alle som en. Sist ut var jeg selv. Skadefro kunne jeg i en diskusjonstråd påpekte at et av kulturministerens eksempel på “det norske”, “erkenorske” Kvikk Lunch er en kopi av sjokoladen Kitkat fra 1937. Så lik Kitkat er vår elskede Kvikk Lunch, at Nestlé i 2015 gikk til sak for å hindre salg av Kvikk Lunch i Storbritannia, uten å få støtte fra EU-domstolens juridiske eksperter

Eksemplene på kjente og kjære deler av norsk kultur som ikke er oppstått i et vakuum, men tvert imot er internasjonalt påvirket er folkedrakter og bunader. Europeisk draktmote og eksotiske silkestoffer har nådd Norge og preget klesdraktene våre gjennom tidene. De broderte bunadene vi mener er det norskeste som finnes, er derimot relativt nye konstruksjoner og akkurat så autentiske eller lite autentiske som en drakt blir av å være konstruert på 1920-tallet med nasjonalistiske motiver. Opprinnelig var det mange importerte stoffer, både bomull og silke, i de gamle folkedraktene, men dette luket Hulda Garborg bort da bunader ble et virkemiddel i politisk norsk identitetskamp. I dag er det typisk norsk å ha bunad, det er ikke lenger et radikalt og provoserende plagg. 

Dette er “typisk norsk” å være hjemme med familien i jula. Det er også “typisk norsk” å ha en sommerferie i syden og det er ganske” typisk norsk” å dra på fjellet og gå på ski i påsken, selv om flertallet av nordmenn ikke gjør det. Betyr dette at våre reisevaner i høytidene er norsk kultur? Tradisjoner såvel som reisevaner er dynamiske og alltid i endring. Eksempelvis er hytta og syden på frammarsj som åsted for julefeiringen. Sydenturer har eksistert siden 60-tallet. Hyttebyggingen i Norge skjøt fart omtrent samtidig. I mange år var skidrømmen knyttet til høyfjellshotellene. I dag står mange av dem tomme. Mange nordmenn feirer jul med kirkegang, juletre og familieselskaper, en del gjør det ikke. 

Mediekultur preget av det avviklede TV-monopolet er i høyeste grad “typisk norsk”. Det er typisk norsk å se på “Kvelden før kvelden” på NRK lille julaften og det er typisk norsk å elske “Grevinnen og hovmesteren”, en gammel sketsj om en ensom eldre dame som feirer nyttårsaften alene og mimrer om bedre tider med sin gamle hovmester. 

Når jeg raljerer med bruken av Kvikk Lunch som uttrykk for “det norske” er jeg urettferdig, fordi jeg tar uttalelsen bokstavelig. Verken kjekssjokolade eller appelsin er opprinnelig norsk i seg selv. Men det er typisk norsk å drive friluftsliv. Kvikk Lunch og appelsin i sekken på påskens skitur har vært typisk norsk i et par generasjoner. Det norskeste her er ikke hva vi har i sekken, men det nære forholdet til naturen. Dette skiller oss fra de fleste andre nasjoner. I alle land er man stolt av sin natur. Nordmenn bruker likevel naturen “som den er” mer enn de fleste andre. Nordmenn og “det norske” er på mange måter mer definert av natur enn av kultur. Dette er typisk norsk og en mer sentral del av vår nasjonale identitet over tid enn reisevaner og hvordan vi tilbringer høytidene, noe som vil endre seg ganske mye fra en generasjon til neste. 

Skisporten og polare bragder sto helt sentralt i nasjonsbyggingen da vi forlot unionen med Sverige. “Lær deg å elske skisporten”, var polarhelten Fridthjof Nansens råd til kong Haakon da han ankom Norge og skulle finne sin plass i det norske samfunnet og nordmenns hjerter i 1905. Kongen lyttet og resten er historie. Skisportens sentrale rolle i norsk identitet er “typisk norsk” og en del av en vellykket mer enn 110 år gammel PR-strategi for nasjonal og internasjonal omdømmebygging for den unge selvstendige nasjonen Norge.

Drivere som økonomi, utdanning og hva slags familiekonstellasjon vi lever i preger våre valg av hvor vi tilbringer fritiden vår og hvilke tradisjoner vi tar til oss og fører videre. “Tradisjoner” som husmannsvesen og fattighus er erstattet av politiske reformer og en fordelingspolitikk som gjør at noe av det som er aller mest “typisk norsk” er et høyt velferdsnivå og god livskvalitet for en svært stor andel av befolkningen. Det er politisk konsensus om de mest overordnede trekkene i denne fordelingspolitikken. Det er heller ikke slik at sosialister er så mye mindre opptatt av “det norske”. Idealet om det nøkterne, asketiske friluftslivet og det enkle hyttelivet er like sosialdemokratisk som borgerlig. 

Når kulturministeren vil hylle “det norske” ved starten av julehøytiden får hun kjeft på grunn av banale eksempler og klønete omtale av nynning av Deilig er jorden og salmesynging i skolen. Det kan synes urettferdig. Ingen unge har vondt av å synge en salme eller to før jul. Kreftene som krever fritaksrett fra julegudstjenester er som oftest som meg – sekulære nordmenn som vil luke ut kristen forkynnelse og religiøse handlinger fra skolen. I kommentarfeltene og Facebookdebatten er det muslimene og “muslimelskere” som får skylden. Det er der det går galt. Jeg vil ikke gi bort Norge og norsk kultur selv om jeg betakker meg mot kristen forkynnelse i skolen. 

Hvortfor så krass diskusjon om statsrådens julehilsen? Som kulturminister styrer man innretningen av statens andel av finansieringen av viktige felt innen norsk kultur og et rår over et apparat som burde kunne bistå til å beskrive “det norske” på en intelligent måte. For er seriøst kulturparti som Høyre må det også være et poeng å ikke bli dratt med i Sylvi Listhaugs iskalde sjåvinisme og nasjonalistiske retorikk. Det er greit å fryde seg over tradisjoner og kulturarv i høytiden. Men selv for en statsråd som har markert seg sterkere ved å refse idrettsledere og dra på proffboksegalla enn på kulturpolitikk og visjoner for utvikling og finansiering av “norsk kultur”, må vi vente oss et viss kunnskaps- og presisjonsnivå, på grunn av maktposisjonen hun sitter i. Kanskje til og med noen kloke perspektiver fra en fagstatsråd som rår over sentrale virkemidler i ivaretakelsen og utviklingen av “norsk kultur”. Sammen med kulturminnefeltet og frivilligheten er museene, som ligger under kulturministerens budsjett, eksempelvis en av de viktigste arenaene for bevaring, dokumentasjon av og formidling av kulturarven vår. Er man glad i “det norske” og ønsker å ta vare på det, er det nok av saker nå ta tak i her. 

Det jeg skjønner minst av alt i diskusjonen om “det norske” er det sterke behovet for å framheve noe av det minst unike ved norsk kultur. Er dette ren kunnskapsløshet? Hvorfor er det så viktig at kulturen vår skal være så unikt norsk? Har vi fortsatt et mindreverdighetskompleks som bitteliten nasjon i utkant av verden og Europa, er det det sjåvinismen og selvgodheten vår skal dekke over? Jeg er stolt av norsk entreprenørskap, gründerånd og ingeniørkunst tilbake til industrialiseringen an Norge. Jeg er stolt av mye av “det norske”. Av tradisjonene våre innenfor landbruk under tøffe forhold, fiskeri, fangst og folkekultur. Mattradisjoner som er preget av beintøff natur og behov for å konservere maten for å overleve vinteren, som lutefisk, rakefisk og pinnekjøtt. Stølsdrift så høyt til fjells at bare det å komme seg dit var en prestasjon. Av vårt sterke behov for uavhengighet og selvstendighet. Av vår kjærlighet og nærhet til naturen og av vår evne til å fostre kunstnerne og idrettsfolk av internasjonalt format selv om vi er få. Vi har rikelig av ting å være stolte av i lille  Norge. Det er ikke nødvendig å famstille verken modernisert kristendom, kjekssjokolade eller hva vi ser på TV lillejulaften som det som definerer oss som nasjon. Og “norske tradisjoner” kan være like hyggelige selv om de verken er spesielt norske eller spesielt gamle. 

Gledelig jul!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *