Ubevisst eller bevisst inkompetent?

Den dyktigste lederen er den som er fullt klar over at hun eller han ikke kan alt. Og som synes det er helt greit!

Jo mer jeg lærer, jo mer forstår jeg at jeg ikke kan. Misforstå meg rett: Jeg roser ikke ledere som er såre fornøyd med middelmådighet eller å mangle kompetanse til å få jobben gjort godt nok. Jeg hadde en slik sjef en gang og ble sprø av det. Men i et samfunn i rask endring er god metodisk tilnærming og evne til å identifisere kompetansebehov og tilegne seg nye ferdigheter et bedre verktøy enn å prøve å dekke alle kompetanseområder en gang for alle. I morgendagens samfunn er ingen utlært, og det er faktisk helt greit. 

For mange moderne organisasjoner og smarte folk er det jeg skriver om nå å sparke inn åpne dører. Men det overrasker meg stadig hvor raskt man kan falle inn i noe vante, trygge mønster, snu bunken og glemme å stille kritiske spørsmål til jobben man selv gjør. En av grunnene til at jeg liker best å jobbe med team som består av folk med flere fagbakgrunner og profesjoner, er at slike team har færre “blinde flekker”. Mens en jurist ser verden på sin måte, en humanist på sin og en økonom på sin, er min erfaring at ingen profesjon dekker alle behov i en moderne organisasjon. Jo mer allsidig kompetanse man klarer å sette sammen, jo sterkere står man. Og jo flere metodiske tilnærminger man dekker til sammen, jo større er sjansen for at man sammen nærmer seg oppgaven på best mulig måte. 

Det er mye man kan si om godt teamarbeid, men i dag var det altså begrepene bevisst og ubevisst inkompetent jeg ble minnet om, som assosiasjon til en Facebooktråd som introduserte begrepet ubevisst forutinntatthet. Spørsmålet man stiller seg for å gå fra ubevisst til bevisst inkompetent er noe i retning av dette: Har vi virkelig all kompetanse vi trenger for å løse oppgaven? Er det problemer her vi ikke forstår at vi har, eller ligger det muligheter her vi ikke er oppmerksom på? Poenget er ikke at svaret alltid skal være at man mangler noe. Men det er en sunn vane å ikke alltid anta at vi har all kompetansen vi trenger. Spesielt når vi skal gjøre noe nytt eller noe vanskelig. Kanskje til og med noe vi har prøvd på før uten å lykkes helt. Jeg er hellig overbevist om at team og ledere som er oppmerksom på egne begrensninger gjør en bedre jobb. Når du ikke legger prestisje i å kunne og vite alt, kan du erstatte usikkerhet med nysgjerrighet og åpenhet for andre tilnærminger enn din egen.  

Disse begrepene lærte jeg på et kurs i prosjektarbeid i regi av Virkes nettverk for administrasjonsledere i museene for noen år siden, og de traff midt i blinken for hvordan jeg liker å jobbe i team. For meg er slike begreper og tenkemåten de representerer geniale verktøy bli oppmerksom på kompetansebehov man ikke visste man hadde, hos seg selv eller i et team. Som leder vil man ofte ikke ha all kompetansen som trengs i organisasjonen, på avdelingen eller i teamet selv. Så vil noen spørre: Vil folk virkelig se og innrømme at de er inkompetente? Javisst, mange vil kunne gjøre det. Spesielt hvis man jobber på en måte hvor det å kvalitetssikre at man har riktig kompetanse er dagligdags og ikke innebærer kritikk av noen man jobber med. Selvsagt er det mye bedre på være bevisst inkompetent enn ubevisst inkompetent. Det gjør det mulig å hente inn eller bygge kompetansen man mangler og ikke minst unngå gale beslutninger eller handlinger på grunn av feil vurderinger. 

Hva så når dette blir vanskelig? Manglende evne til å innse egne begrensninger og skyldes gjerne usikkerhet. Usikre folk kan bli defensive, spesielt hvis de ikke ønsker å innrømme at de er usikre. Det gir blinde flekker som kan gjøre stor skade. Arbeidstakere som føler seg usikre eller som har opplevd å mislykkes kan trenger lederstøtte og individuell oppfølging. For teamets del er nøkkelen å skape en åpen tillitsfull kultur hvor det er like udramatisk å flagge hva man ikke kan som hva man kan. Så enkelt, så genialt og noen ganger så utrolig vanskelig. Akkurat som ledelse og samarbeid ellers, med andre ord. Ha en god onsdag!

Bort med økologisk mat?

En venninne delte lenke til dette innlegget på Facebook i dag og synes det var forfriskende. Uten at jeg helt klarer å finne en rød tråd i innlegget, fordi det ignorerer mange forhold jeg mener er relevante, blir jeg trist av å lese det. Her sauses skepsis til om klimaendringer sammen med forakt mot noen av dagens norske mattrender på vei til konklusjonen: Det er industrilandbruk som skal redde matforsyningen på kloden. Jeg kan ikke forstå hvordan en så enøyd dissing av økologisk matproduksjon virkelig er konstruktivt, vil mette sultne munner eller redde biologisk mangfold. 

I Norge, som knapt har noe annet enn små enheter i landbruket og som har en svært lav andel økologisk mat, blir denne diskusjonen litt absurd. Ja, moderne landbruk har mange svin på skogen. Og ja, økologisk er på ingen måte svaret på alt. Men skal industrielt landbruk alene løse problemet? Uten hensyn til lokale og regionale forhold? Ingen tvil om at kunstgjødsel og effektive produksjonsmetoder er nøkkelen til å fø en stadig større befolkning. Vesentlig lavere kjøttforbruk likeså. Men her er det mye det ikke er tatt hensyn til.

For meg er det å betale litt mer for lokal mat og økologisk mat i stedet for å bruke penger på noe helt annet her i Norge først og fremst et lokalt verdivalg som norsk forbruker, her og nå i 2016. Dette er min måte å bidra til mer spennende og bedre produktutvalg og støtte produsenter og driftsformer som uten en omlegging ikke vil overleve med dagens markedsøkonomiske styring av landbruket. Jeg kan virkelig ikke se at jeg drar maten ut av munnen på folk som sulter av den grunn. Hvis jeg velger bort oppdrettslaks eller kylling full av langreist soya fra regnskogland og spiser litt nesten-økologisk norsk gris som har levd på kasserte grønnsaker og minimalt med kraftfôr, burde det være en god nyhet for land som har mer behov for den soyaen enn oss her i mette, velfødde Norge.  

Alternativet for mange i landbruket her i Norge i 2016 er ikke å levere mat til mennesker som sulter, det er for mange bruk å ligge brakk. Ikke fordi de ikke vil produsere mat, men fordi de er for små til at det går rundt. Ideen om at norsk landbruk som legges brakk skal redde artsmangfoldet, mens industrilandbruket skal sikre maten, kjøper jeg ikke. Ikke her i Norge, hvor topografien gjør industrielt landbruk helt teoretisk de fleste steder.

Om en og annen bonde også uten megagård på Jæren kan finne en nisje som gjør at de kan holde driften oppe, burde vi faktisk juble, også av hensyn til matsikkerthet og forsyningssikkerhet. En gang i framtiden kan vi bli mer avhengige av å produsere egen mat her i Norge. Nettopp fordi vi ikke kan importere fra land som skal fø på sin egen befolkning, eller utkonkurrere og overby fattige land som trenger fôret vi importerer mer enn oss, fordi det går til å mette befolkningen, ikke til luksusprodukter.

Premissene i innlegget forutsetter en ny verdensorden hvor mat omfordeles dit den trengs. Det er med dagens økonomiske systemer, nasjonalstater, handelssystemer og logistikk langt fram dit. Hva gjør vi i mellomtiden? Legger ned matjorda vår fordi de små brukene ikke kan konkurere med Argentina om biff, Danmark om gris og Tyskland om hvete? Hva slags bidrag kan vi da gi, den dagen det er ni millioner mennesker på kloden? Skal vi forsette å tømme verdensmarkedene for soya, raps og krill? Hvis ikke, hvor skal vi få vår mat fra, når det siste småbruket er nedlagt? Ikke ta for gitt at de relativt små områdene i Norge med storgårder som kan drive industrielt kan brødfø oss hvert år uten at det kommer utfordringer. Hvis det er én ting vi vet, er det at klimaendringene vil gi mer flom, erosjon og mer ekstremvær. Kanskje lurt å ikke satse alt på ett kort?

Skribenten er stolt av å kjøpe produkter fra burhøns. Det er ikke jeg. Jeg velger økologisk kjøtt og fjørfe og dropper oppdrettslaks av hensyn til dyreetikk, ikke min egen helse eller for den saks skyld miljø. Jeg ser poenget han prøver å lage, vi må heve blikket. Men vi redder ingen av å øke kjøttforbruket dramatisk, samtidig som vi behandler levende dyr som industriprodukter. Det forbløffer meg at folk som bruker billig kjøtt fra industrielt landbruk, som klager på (de relativt sett lave) prisene på mat i Norge, som gjerne hamstrer dansk industrikylling og -bacon på harryhandel, aldri har tatt innover seg hva som skjer et slakteri eller sett eller tenkt over hvordan burhøns lever. Det finnes faktisk nok av folk som er komfortable med sitt kjøttforbruk, med at biffen “kommer fra butikken” i plastpakke med strekkode, som blir frastøtt av å se et bilde av et hjorteslakt fra min låve og synes DET er makabert. Den hjorten har hatt et godt liv. Den døde uten å kjenne angst og blodlukt på et slakteri etter en stressende dyretransport. Jeg vet utmerket godt at viltkjøtt ikke kan mate milliarder. Men det er en del av en lokal løsning for noen av oss i Norge, basert på våre lokale forutsetninger. På samme måte som ku og sau på fjellbeite i stølsområdet der jeg har hytte i Valdres utnytter utmarksressursene samtidig som vi tar vare på landskapet. Grana som overtar når landskapet gror igjen mange steder i Norge er ikke løsningen hvis vi skal ta vare på biologisk mangfold. Det gamle seterlandskapet og fjellskog med beitedyr hadde et langt rikere plante- og dyreliv enn den tette, mørke skogen som overtar når folk og dyr forsvinner og skogbruket legges om. 

Husdyra våre eksisterer kun for å gi oss mat. Mentalt har de omtrent samme kapasitet som kjæledyra våre, som stort sett lever som grever. Skylder vi dem ikke å gi den så gode liv som mulig, hos engasjerte og dyrekjære bønder? Økologisk husdyrhold er med sine standarder en sunt korrektiv som kan bidra i debatten om annet husdyrhold også. Narasin er borte fra kyllingen på grunn av forbrukermakt. Hva med å tenke at verden er til for å bli litt bedre, skritt for skritt, også for husdyr? Når vi skal mate flere, er det vikitgste vi kan gjøre å kutte ned på kjøttforbruket, siden kjøttproduksjon er ekstremt ressurskrevende. Men det blir latterlig at vi samtidig skal slutte å tenke på dyrevelferd her i Norge. Det er en helt annen debatt, som handler om etikk og moral. Jeg klarer å ha to tanker i hodet på én gang og nekter å akseptere at det er umulig å mate flere mennesker samtidig som vi har en høy standard for dyrevelferd. 

Vi mister biologisk mangfold i et tempo som hadde fratatt oss nattesøvnen, hvis vi mennesker ikke hadde vært så genialt god til å tilpasse seg nye virkeligheter. To tredeler av dyrene og fiskene som fantes i verden i 1970, vil være borte i 2020, viser en rapport fra WWF. Ja, landbruket er en del av problemet. Men ikke bare i areal, som artikkelforfatteren fokuserer på. Sprøytemidler fra landbruket har trolig mye av skylda for den kraftige nedgangen i bestandene av pollinatorer ( humler og bier og sånn) som er livsviktige for all matproduksjon og i ytterste fall for mye av livet på jorda. Industrielt og ensidig landbruk er også på andre måter med på å true artsmangfoldet, fordi det fratar mange arter deres naturlige leveområder. 

Inngangen på dette voldsomme angrepet på alt økologisk, er en utdriting av kortreist og økologisk mat som trend og gourmetprodukt. Jeg skjønner at matsnobberi provoserer, men dette er ikke konstruktivt. Mat er mer enn vomfyll. Det har alltid vært det og vil alltid være det, uansett hvor hardt vi skal jobbe for å sikre alle mennesker nok mat. Mat er kultur og mat er identitet. Ikke drit ut nordmenns oppvåkning fra dvalen hvor vi alle spiste den samme smakløse, halvfordøyde industrimaten. Ja, vi har et levesett som ikke er bærekraftig, men det gjelder såvisst ikke bare maten! Man kan like gjerne ta for seg vårt ekstreme vannforbruk, CO2-avtrykket fra reisene våre, energiforbruket knyttet til boligene våre, elektronikken full av metaller med begrenset tilgjengelighet som vi bruker og kaster eller den enorme ressursbruken fra klærne vi bruker og kaster. INGENTING av dette er bærekraftig hvis vi skal fø på 7, etter hvert 9 milliarder mennesker og dele ressursene likt. 

Angrepene på økologisk matproduksjon har en kime av noe veldig relevant i seg, men dras altfor langt. Debatten om global matforsyning er viktig, men den egner seg på ingen måte til å avfeie økologisk og småskala matproduksjon og landbruk i Norge som en fiende av biologisk mangfold og sikker matforsyning. Skal vi i Norge ta vare på våre landbruksarealer, vårt kulturlandskap og utnytte hele landet til bosetting er det å betale skikkelig for lokal mat med en god økologiskandel fra produsenter med gårder som aldri kan bli industribruk en god løsning for oss lokalt, selv om det ikke er fasiten i mange andre deler av verden. 

Journalistikk til salgs?

 Er norske journalister til salgs i dekningen av en bransje som i dag er blant våre mest omstridte på grunn av sine store, uløste miljøproblemer, bakvaskelseskampanjer mot fri forskning og skjønnmaling av enorme problemer med rømming, sykdom og lus?

 Jeg håper virkelig ikke det. 

Likevel: Det deles ut pressestipend til journalister som vil dekke oppdrett, av næringens eget reklame- og PR-apparat. Disse journalistene får pressestipend fra Sjømatrådet.
Som gammel journalist, med journalistutdanning og ti års fartstid i pressen før jeg byttet karrierevei, kan jeg ikke si jeg har lyst til å lese dekning av oppdrettsnæringen ført i pennen av pressefolk som har fått penger fra Sjømatrådet. Dette er de samme folka som står bak “Komiske Ali”-kampanjen “Laks er viktig for Norge”.

Dette er et PR-maskineri som har tråkket over grensen inn i politisk påvirkning og omdømmearbeid for en næring som må rydde opp i miljøproblemene sine, ikke tildekke dem eller snakke dem bort. Mitt gratis råd til sjømatnæringen har vært å rydde opp i miljøproblemene sine, i steden for å snakke opp egen betydning eller kreve at  lusegrensen skal heves.

Mitt råd til gamle kolleger er også helt gratis: Ikke ta imot pressestipend fra sjømatnæringen. Driv kritisk journalistikk på den i steden. 

Ungdom er ikke drittsekker. Hvorfor lar skole og foreldre de oppføre seg som om de var det?

Denne artikkelen, om ei jente som er utestengt fra russefeiring får meg til å lure på om det er rablet aldeles for skolen. Og for foreldrene. 

Jeg kjenner en del ungdom i “russealder”. De har det til felles at de ikke er drittsekker. Ungdom er ikke verre enn før. De lever kanskje litt mer beskyttet enn da jeg var ung, men jeg treffer mange ansvarlige, omtenksomme, fine og empatiske ungdommer. Så hvorfor kan noen akseptere at ingen på et helt russetrinn inkluderer ei ung jente i feiringen av at skolegangen er over? 

Hvis ingen stiller krav til russen, går det kanskje slik. Mobbesaken i Malvik har vist at kommune og skoleledelse en del steder i Norge har abdisert totalt, tross et par tiår med fokus på bekjempelse av mobbing. Malvik Kommune framførte et hjelpesløst forsvar hvor de dels skyldte på jenta, dels prøvde å gjemme seg bak programmer uten dokumentert effekt. 

I saken om russejenta virker det som ledelsen i videregående skole – og foreldrene til hele russetrinnet – har sovnet helt. Denne jenta har ifølge moren vært holdt utenfor gjennom hele videregående. Dessverre er hun ikke den eneste. Slike historier når mediene stadig vekk. Det sjokkerende er at skoler og lokale myndigheter ikke erkjenner problemet. Det er ikke “majoriteten” og de som har det fint som skal vurdere om man har kontroll på inkludering og bekjempelse av mobbing og utestengelse i skolen! Det er de som faller utenfor og deres foreldre man skal lytte til. Her holder det virkelig ikke å “evaluere” seg selv! 

Så til russefeiringen. Hva er det man ikke skjønner hvis man mener det et ok at noen blir holdt helt utenfor? Dette må da være såre enkelt? Det er fortsatt mulig å stille krav til og gå i dialog med 18-åringer. Samfunnet tåler litt bråk og fyll fra russen, men med frihet følger ansvar. Russepresident og russestyret på den enkelte skole bør pålegges å legge fram en plan for sosialt ansvarlig russefeiring, ellers burde det faktisk vært stukket kjepper i hjulene for hele feiringen. 

I møte med en serie eksamener pepret mellom 1. og 17. mai skal jeg love at russen – med litt hjelp – hadde kommet opp med en liten integreringsplan. 

Inkluder opprydding der russen parkerer bussene sine når de fester, så blir vi som er naboer av slike “hangouts” også fornøyd. 

Jeg er gammel NGS-leder. Jobben jeg hadde på vegne av videregående elever over hele landet i Norges Gymnasiastsamband gjøres nå av Elevorganisasjonen. Interessearbeidet som skjer på vegne av norske elever viser at de er høyst kapable til å ta ansvar og kjøre organisatoriske prosesser hvis det er behov for det. Russen har alltid hatt sitt eget “byråkrati” som tar seg av organiseringen av russefeiringen og fellesaktiviteter. Historien fra Tønsbergs Blad tyder på at dette systemet ikke blir brukt alle steder. Noe slikt burde ingen 18-åring oppleve.

Men er det så farlig, da? Ja, det er det det. Vi skal ikke lære ungdommene våre at det er greit å drive utestengelse. Hvis vi ikke tar ungdom på alvor og forventer at de oppfører seg som voksne når de vil drive med voksenaktiviteteter som å drikke alkohol, underkjenner vi alt det fine som bor i ungdom flest. Det har fellesskapet ingen interesse av. Egoistiske mobbere har vi lite bruk for i samfunnet. 

Videregående utdannelse er i praksis nesten obligatorisk. Da er det et samfunnsansvar at alle deler av videregående er mobbefri sone. Russetiden er så tett knyttet til skolegangen, at det går an å stille krav til avviklingen, selv om festingen ikke skjer i skolens regi. Ungdommen vår er ikke drittsekker. Ikke la dem oppføre seg som om de var det.  

  




Jeg er blitt styremedlem i Vest-Agder-museet! 

Nylig fikk jeg en hyggelig henvendelse med spørsmål om jeg var ledig for et styreverv. Da jeg hørte hva saken gjaldt, var det ikke vanskelig å si ja. Jeg er blitt styremedlem i Vest-Agder-museet!

 Museene i Norge er de siste årene slått sammen til større enheter gjennom museumsreformen. Dermed er museene nesten som en slags små konserner å regne. Vest-Agdermuseet består av ni spennende virksomheter: Kristiansand museum, Gimle Gård, Odderøya museumshavn, Kristiansand kanonmuseum, Setesdalsbanen, Mandal museum, Sjølingstad Uldvarefabrik, Lista museum og Flekkefjord museum.

Styrearbeid er noe av det vanskeligste og det mest interessante jeg driver med. Strategiarbeid er ekstra morsomt, men også de løpende sakene knyttet til best mulig daglig drift er givende og gir mulighet til å tenke både prinsipielt og overordnet samtidig som beslutningene skal være praktisk gjennomførbare. Styret er arenaen hvor toppledere med stort ansvar i hverdagen – og det kan være ensomt – forankrer strategi og prioriteringer. Styret skal og kan være støtte, diskusjonspartner og korrektiv i lederens daglige arbeid og aller viktigst: Styret skal sikre at virksomheten jobber best mulig med sitt formål på vegne av eierne av virksomheten og er riktig organisert for formålet med driften.

Men hvordan skal styret jobbe for å gjøre dette på en best mulig måte?  En ekstra bonus ved å drive styrearbeid er at jeg er med på å gjøre disse avveiningene sammen med andre styremedlemmer, som har en helt annen bakgrunn enn meg selv. Det er utrolig fascinerende hvordan ulik bakgrunn og fagkompetanse og hvem og hva du representerer, gjør at du automatisk vil angripe en sak ulikt. Jeg har lært utrolig mye om ledelse og strategi gjennom å sitte i ulike virksomhetsstyrer i over 20 år. I slutten av april er første møte i det nye styret i Vest-Agder-museet. Da får jeg mulighet til å bli bedre kjent med både museet, administrasjonen og resten av styret. 

Etter å ha blitt kjent med museumssektoren gjennom jobben min som direktør i Hovedorganisasjonen Virke, der jeg var fra fra 2008-2015, var det altså ikke vanskelig å si ja til akkurat dette styrevervet. Jeg er veldig begeistret for utviklingsarbeidet som drives på Sørlandet gjennom klyngeprosjektet Arena USUS. Dette er et samarbeid hvor reiselivet og kulturaktørene i regionen samarbeider om å styrke sin konkurransekraft. Tiden er forbi da hotellene trodde gjestene kom til en destinasjon på grunn av selve hotellet. Men det er faktisk litt krevende å samarbeide når man er veldig ulik!

Dyreparken, et byhotell, en rockefestival og et museum har helt ulik organisering, forskjellig eierskap og de som jobber i virksomhetene har vidt forskjellig bakgrunn og kompetanse. Det geniale med prosjekter som USUS, er at det gir et rammeverk for å drive felles utviklingsarbeid til tross for disse ulikhetene. Selv om museene ikke har reiseliv og det å tjene penger som sitt hovedformål, er det et viktig virkemiddel for å utvikle sektoren av de lykkes som besøksmål for både turister, skoleelever og lokalbefolkning. I tøffe økonomiske tider med trange offentlige budsjetter skader det heller ikke å styrke sin evne til egeninntjening, så man har mulighet til å investere i egen utvikling. Alt dette kan man få til hvis museene finner sin plass i reiselivet og til og med tjener litt penger på det. Da trengs det profesjonalisering av denne sektoren, som ellers kan være litt tradisjonell. Selv om det finnes museer i Norge som er rene turistmaskiner, har mange en del å gå på når det gjelder å profesjonalisere sitt arbeid med reiselivet. Det vet museene selv bedre enn noen. Jeg tror klyngeprosjekter som USUS, hvor reiseliv og kultur samarbeider, er en av de aller beste måtene å jobbe med disse temaene på. 

Etter å ha jobbet med slike spørsmål fra posisjonen som direktør for reiseliv og kultur i Virke i mange år, blir det utrolig spennede å se hvordan verden ser ut fra styret i et museum som driver mange viktige besøksmål i sin region. Jeg gleder meg!

Dårlig tid? 

 
 Tid – når er den egentlig “god” eller “dårlig”? 

Døgnet har like mange timer enten vi er travle eller det skjer lite i livene våre. I mange år har vi for lite tid, mot slutten av livet altfor mye. 

Noen livsfaser er mer tettpakket enn andre. Ikke alle livets tyngste prosjekter som lar seg gjennomføre de årene det står på som verst. Men bortsett fra å ikke gjøre alt på en gang, har vi kontroll? Og hvor mye bestemmer vi egentlig selv? Ikke et vondt ord om binge-watching, men det er eksempel på en klar prioritering – av veldig mye tid. TV er for mange den aller største tidstyven. Ja, man trenger å koble av, men har du sett på hvor mye tid du bruker ved en skjerm?

Når “dårlig tid” er blitt en normaltilstand og vi føler avmakt overfor egen tid er det lurt å tenke seg om. Stresset man har i kroppen arter seg annerledes når man ikke føler at man har kontroll. Å føle at man tar kontroll på tiden sin, er det sunneste man kan gjøre, den mentale ryddejobben gir en god følelse i seg selv. For noen handler det om småting, for andre betyr det å bytte jobb eller flytte. Lever du i “tidsklemma” med små barn kan handlingsrommet virke lite, men ikke se bort fra at det finnes! De “travleste” menneskene jeg kjenner er ikke alltid de som får gjort mest. 

Hvor du bor og hva du aksepterer at familien “må” stille opp på har betydning. Da jeg vokste opp var familien på fjellet eller i Finnmark alle ferier og mange helger. Mange av mine venner i Oslo har bortimot ingen styring med egne helger, på grunn av ambisjonsnivået og kampfrekvensen i barnefotballen. Tror de at de står fritt til å reise bort når skoleferien er i gang, får de refs – fotballen har ikke tatt ferie. Ganske få av mine venners barn vil ende med å satse på fotball videre. Jeg forstår at det er flott å være med på en lagidrett, men undrer meg likevel. Er dette riktig for alle familiene som lever sånn? Hva med langrenn på fjellet, hytteliv, fisketurer og mer enn en sjelden helg sammen med besteforeldre? Livet er hektisk i småbarnsperioden, men det består fortsatt av noen valg og prioriteringer. Er det vi eller noen andre som bestemmer over familiens tid. Og hvor lenge velger vi å ha det sånn?

I fjor sa jeg opp jobben min. “Tapet” av fin direktørtittel og god lønn har for meg flere oppsider enn nedsider. Ikke minst åpner det seg dører til jobber og oppdrag jeg ikke ville fått i den rollen jeg hadde før. Jeg er altså i en fase der jeg bestemmer over mesteparten av min egen tid. Uten små barn og fast jobb, har jeg det enklere enn andre, det er åpenbart. Men kampen om kontroll med tiden blir med som nissen på lasset, selv om jeg har mer tid til rådighet.  Jeg har beholdt noen tidstyver (iPhone og iPad), men kuttet ut TV helt da vi flyttet for litt over ett år siden. Det merkes! 

Hver og en av oss har et visst handlingsrom når det gjelder styring med egen tid. Hvor stort det er, varierer gjennom livet. Det er også stor forskjell på hvor stor kostnad det vil ha å ta kontroll med tiden. Ofre jobben? Kutte ut noen av barnas aktiviteter? Mange ser nok at prisen vil bli for høy, eller at andre enn deg selv rammes urimelig hardt hvis du skulle tatt noen grep. Det interessante er altså likevel at jeg noen ganger opplever at de som egentlig har lite tid igjen som de styrer helt selv, får gjort mest med den tiden de har som ikke er belagt av jobb og småbarnsliv. Så noe handlingsrom er det, for de som utnytter det. 

Ikke alle har mulighet til å kaste seg ut i frilanstilværelse. Jeg var heldig som hadde mulighet til å gå ned i inntekt. Men det er alltid noe man kan ta styring over selv. Ikke la gammel vane, sjefen, fotballtreneren eller skolekorpset bestemme over tiden din altfor lenge uten å vite at det er riktig for deg og familien. Til syvende og sist er det din tid du legger i potten. 

Baklengs inn i framtiden?

Uber-bråket er bare en forsmak. Delingsøkonomien vil påvirke skattegrunnlag, etablert næringsliv og arbeidervern. Det er et politisk ansvar å sette seg inn i hvordan delingsøkonomien utfordrer vårt gjennomregulerte samfunn. 

Drosjeselskaper i mange land opplever at Uber har overtatt deler av businessen. I enkelte amerikanske byer er den tradisjonelle drosjenæringen nesten desimert av konkurrenten fra delingsøkonomien. Norge er ikke noe unntak. Politiet avskilter bilene til Uber-sjåfører i Oslo og selskapet er politianmeldt, kan vi lese i Dagens Næringsliv. Nå rykker LO-lederen ut mot Uber og krever knallhard regulering av virksomheten innenfor delingsøkonomien. 

I Oslo, hvor drosjenæringen har vært hjemsøkt av straffesaker knyttet til skatteunndragelser, er det nesten ironisk at næring som har måttet slite for å bygge tillit til at den rydder opp i svart drift, nå får konkurranse fra sjåfører som ligger helt under radaren for alt som har med løyver og skattesystem å gjøre. 

Jeg delte DN-artikkelen på Twitter, og ble fulgt opp av et godt spørsmål fra Venstre-politiker i Oslo, Tore Walaker (@torewalaker): Hei @hildecs Har du gode forslag til korleis møte delingsøkonomien, vil vi gjerne høyre om det. @Venstre @oslovenstre 

Først av alt: Som norsk politiker kan man foreløpig ikke framsnakke delingsøkonomiinnovasjon på områder som tradisjonelt er både gjennomregulert og skatte- og avgiftpliktige, uten å møte seg selv i døra som lovgiver og ansvarlig for finansiering av velferd og fellesgoder.

– Delingsøkonomien høres flott og fin ut i utgangspunktet, men når vi begynner å grave i det, ser vi hvordan dette kan ramme bedrifter, samfunnsøkonomien, arbeidstagere og det seriøse arbeidslivet, sier LO-leder Gerd Kristiansen til DN.no i dette intervjuet.

Ikke avfei LO-bossen for rask, selv om du ikke deler hennes politiske ståsted. Utspillet påpeker egentlig det åpenbare. Når vi jubler over det billige rommet vi kan skaffe oss i en storby gjennom AirBnB eller spare hundrelapper på å kjøre Uber i stedet for Oslo Taxi, er mye av besparelsen skatt og avgift. Når vi deler statuser på Facebook om at det er skammelig at en kreftpasient ikke får nye, livsforelengende medisiner til én million kroner, har vi en oppfatning av at den millionen skal tas fra “fellesskapets” penger. Det komer fra skatt og avgift på varer og tjenester, det! Enten man befinner seg til høyre eller til venstre politisk, er det i Norge en relativt stor enighet om behovet for et bredt skattegrunnlag, om omtrent hvilke varer og tjenester som skal inngå i dette. Skal vi øke utgiftene, må vi faktisk hente pengene et sted. Regjeringen viste dette på en ganske brutal måte med sine kutt i tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet, da KrF og de rød-grønnes hjertesaker særlig fikk gjennomgå med brutale kutt for å finansiere mottak av flyktninger.

Når jeg bor på hotell eller tar drosje, er jeg en del av den hvite, organiserte økonomien. LO-lederen og hennes kolleger har som sin jobb nummer én å sørge for at de fleste som jobber i Norge er organisert, har en tariffavtale og vernes mot utnyttelse og usunne arbeidsvilkår gjennom virkemidler som arbeidsmiljøloven og arbeidstilsynet. Etter å ha jobbet med reiseliv i ti år for Hovedorganisasjonen Virke og NHO Reiseliv, kjenner jeg til regelverksjungelen og køen av tilsyn, kontroller, pålegg og krav bare hotell- og restaurantnæringen utsettes for. Prøv å gi en svensk kokk som er i Oslo for å jobbe mest mulig en sommer det antallet timer han selv kan tenke seg. Bedriften kan regne med knallharde pålegg og gapestokk i media for grove brudd på arbeidsmiljøloven. Lovens vern av arbeidstakerne er såpass strengt at arbeidstakere i enkelte bransjer ikke får jobbe når og så mye de vil og kan. Det er faktisk så strengt at Staten selv er ute av stand til å drive blant annet sykehus uten titusenvis av årlige brudd på arbeodsmiljøloven!

En Uber-sjåfør har helt valgt bort dette systemet. Uber er formidler, ikke arbedsgiver. LO har ikke mangelen på sikkerhetsnett for gründere og selvstendig næringsdrivende som noen hovedsak. Men i delingsøkonomien er det mennesker LO definerer som sin kjernemålgruppe som endrer status fra ansatt til selvstendig. Det er en honningfelle mange ikke har tenkt igjennom hva medfører.

Hvis det skjer deg noe alvorlig som gjør at du ikke kan jobbe lenger, vil ytelsene dine – livet ut – bli basert på inntekten din før du ble syk eller skadet. Svart eller annen uregistrert inntekt er derfor et tveegget sverd. For arbeidstakere med lav skattemoral, kan det føles deilig å få hele inntekten utbetalt. I Norge er vi uansett inntekt sikret helsetjenester og et minimum til livsopphold, men det er ikke mye penger. Holder du inntekten din helt eller delvis unna skattefuten, kan det i verste fall gi deg status som fattig resten av livet. Jeg husker godt telefonen fra et forsikringsselskap som skulle beregne yrkesskadeutbetaling til en servitør. Grunnlaget for erstatningsutbetalingen ble den lave, registrerte inntekten. Den halve millionen i tips, som kelneren oppga å ha fått, fantes det ikke dokumentasjon på, siden disse pengene aldri var innberettet eller skattet av. 

Politiet avskilter innovasjon, skriver IT-gründer Bente Sollid i en blogg på DN. 
Ja, det stemmer. Men det er ikke politiet som har laget regelverket. Og det er Stortinget, som både gir lover og som vedtar statsbudsjettet, som stadig strammer til regelverket, ber om skjerpet jakt på skattesnytere og bevilger lønn til titiusenvis av kontrollører og andre ansatte i diverse tilsyn og direktorater.

Jeg tror LO-lederen – og skattefuten – vil gå på noen nederlag i årene som kommer. En viss oppmyking av noe regelverk vil ikke brutalisere Norge så mye som LO hevder. Men hvis vi ikke tenker oss om, kan vi få et nytt skikt arbeidstakere som blir stående bakerst i mange køer, det har Gerd Krsitiansen rett i.  Yrkesskadeforsikringen alle arbeidstakere i Norge må tegne for sine ansatte, må du ordne selv, når du driver for deg selv og finner kunder via en app som kun tar rollen som formidler. Det samme gjelder all tjenestepensjon. Det kan bli magert å stole på Folketrygden, og enda verre hvis du knapt har pensjonsgivende inntekt. Det kan være greit å jobbe slik noen få år, men det egner seg altså svært dårlig til å finansiere boliglån og trygg alderdom.

Hvis jeg vil kompiskjøre med en nabo til jobb for å spare miljø og lommebok, er appen som gjør det mulig ikke bare kjekk for meg, den er en del av framtidens miljøløsninger. Om jeg betaler noen kroner for skyssen, vil det bli oppfattet som normal skikk og bruk. Men for å ligge i forkant av utviklingen i delingsøkonomien, må altså politikere som synes det er stas med kjekke, nye apper på mobilen og billige, praktiske nye tjenester, sette seg skikkelig inn i hvordan den nye økonomien utfordrer vårt gammeldagse, gjennomregulerte samfunn. Google-bossen i Norge påper mismatch mellom nordmenns teknologibruk og næringslivets evne til å jobbe innovativt med forretningsmodeller. Denne mismatchen er ikke mindre hvis vi begeger oss til politikken.

Når statsminister Erna Solberg vil legge til rette for vekst i delingsøkonomien, bør hun derfor ta inn over seg at mye av den er brudd på norsk lov, når tjenestene starter opp i Norge. Hun bør snarest be IT-minister Jan Tore Sanner, arbeidsminister Robert Eriksen og Finansminister Siv Jensen og helst næringsminister Meland om å stikke hodene sammen og diskutere hvordan Norge skal møte delingsøkonomien og det den medfører av muligheter og utfordringer. Hvorfor er ikke dette gjort allerede? Trolig fordi tjenesteøkonomiens omfang og betydning i Norge systematisk undervurderes, til fordel for olje og industri.Mitt råd er gratis: Sett ned et ekspertutvalg med kompetanse på skattesystemet og skattegrunnlaget, kompetanse på norsk arbeidsliv og teknologiutvikling og sosiale medier. De klokeste hodene på hvert av feltene den nye måten å jobbe – dele og betale på, bør kunne gi et underlag for å forstå hvordan delingsøkonomien vil påvirke samfunnet. La oss gjøre det nå, ikke når mismatchen mellom regelverk og den nye økonomien blir så stor at det virkelig gjør vondt. 

UPDATE: Slik skal det gjøres! Innlegget over handler om de mulig problematiske sidene ved delingsøkonomien. Problemer er til for å overvinnes. Som Produktivitetskommisjonen er inne på, er dagens HMS-samfunn kanskje blitt i overgang firkantet. Både eksisterende og framtidige aktører i tjenesteøkonomien og delingsøkonomien fortjener at myndlighetene legger best mulig tilrette for dem. Sigrid Hoem i Innovasjon Norge tipset meg om dette dokumentet, som viser hvordan britene har tenkt å bli best i verden på å legge til rette for delingsøkonomien. Dokumentet tilhører Department for Business, Innovation and Skills. Kanskje vårt første skritt skulle være å skaffe oss et slik?

Endelig ny blogg!

Hurra! Etter et par år pause, har jeg lyst til å blogge igjen! Etter ti års arbeid med reiselivsbransjen i Hovedorganisasjonen Virke og NHO Reiseliv, sa jeg opp jobben og sluttet i Virke i mars. Nå jobber jeg med en bok om jakt og fiske, som frilansjournalist, blant annet i bladet Alt om Fiske, noe jeg kombinerer med en del styreverv og mye mer fritid enn før.

Sommeren og høsten har jeg derfor brukt mye tid på fisketur og på jakt, blant annet for å samle stoff til boka jeg skal skrive i løpet av vinteren. Sommerens viktigste mål var å få laks på flue, en drøm jeg har hatt i mange år. Det gikk, etter mange lange timer i elva og en god del frustrasjon! Jeg har noen ganger irritert meg over min manglende utholdenhet og viljestyrke, men dette gangen ga jeg meg ikke. Jeg hadde også et stort håp om få skutt en skikkelig reinsbukk på villreinjakt på Hardangervidda. Skal du skrive om storviltjakt er det greit å ha prøvd seg på de tøffeste utfordringene. Jammen gikk det også. En stor og dramatisk opplevelse. Mer om det i boka og kanskje i en blogg etter hvert.

Hilde Solheim fisker
På fisketur i Spey i Skottland. Det tok ti år fra jeg kjøpte min første tohånds fluestang til jeg endelig fikk laks! Det skyldes nok litt uflaks, litt mangel på talent og for dårlig grunnarbeid med fluekastingen. Sommeren 2015 løsnet det endelig!

Jeg er i dag styreleder i Destinasjon Røros og utviklingsselskapet Visit Røros. Jeg sitter også i styrene i Reisemål Hardangerfjord og Nasjonalparksenteret for Hardangervidda i Eidfjord. Tidligere har jeg vært styremedlem i Statens Lånekasse for utdanning, leder av Norges Gymnasiastsamband, landsstyremedlem i Norsk Journalistlag, styreleder i Visit Geilo, styreleder i HSMAI Chapter Norway og sittet i styret i Reform, Ressurssenter for menn. Jeg begynte med organisasjonsarbeid da jeg var 15 år. Mange års styrearbeid, erfaring med ledelse, og ikke minst som profilert talsperson for reiseliv i media og opp mot det politiske miljøet har gitt meg erfaring og kunnskap som jeg har lyst til å ta med meg inn i bloggingen.

Jeg klarte ikke å bestemme meg for om jeg skal lage en temablogg eller skrive om alt som faller meg inn. Derfor er jeg i gang uten å ha gjort det valget. De som har greie på det, vil nok si at en blogg bør ha et tema og ha en klar målgruppe. Hvis jeg skal blogge om jakt og fiske, ledelse, strategi og samtidig skrive av meg mitt samfunns- og miljøengasjement, er nok veien til toppen av blogglisten lang. Jeg elsker klær og sko – men er for gammel og sur til å drive rosablogg. Jeg er for engasjert og skarp i kantene til å skrive en feelgoodblogg. Jeg har for varierte interesser til å treffe én spesifikk “menighet” innenfor friluftsliv, jakt og fiske. Jeg har tenkt over hva jeg skal gjøre med dette, og funnet ut at det ikke er så farlig. Jeg vil heller ha det gøy mens jeg skriver, og velge akkurat så ulike temaer som jeg har lyst til. Som jeg diskuterte med Ingrid Kristensen Hauge, som står bak bloggen Donna Disco er dette noe man bør gjøre fordi det er gøy.

Mange mennesker jeg har snakket med synes det er utrolig at det går an å si opp en så flott, profilert (og brukbart betalt jobb) som den jeg hadde i Virke uten å gå til noe enda bedre. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har en smule identitetskrise over å ha forlatt hovedorganisasjonsverden etter ti år. Likevel er jeg helt sikker på at jeg har gjort det riktige. Motivasjon, egenledelse og hvordan man kan og bør ta ansvar for egen utvikling er også et spennende tema for denne bloggen.

Så derfor: Nå er jeg i gang!

PS: Ikke bry deg om hvordan bloggen ser ut. Jeg har gått fra teknisk brukbart begavet for en del år siden (jeg var faktisk en av Norges aller første nettjournalister) til ganske håpløs. Jeg har fått hjelp av min venninne Lene Johansen med basics, men har vel ødelagt det meste ved å mekke med temaer selv … Det får vi fikse etter hvert!